Alle krav til sport og idrett

Forurensning: Idrettsareaner, skytebaner, motorsportbaner m.v. - sport og idrett

Avfall

Håndtering av næringsavfall

Næringsavfall skal leveres til godkjent avfallsmottak for behandling. Avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner er næringsavfall.

 

Kravene
Det er forbudt å forsøple. Dersom din virksomhet har næringsavfall, eller  transporterer næringsavfall, har dere plikt til å levere avfallet til et lovlig behandlingsanlegg med mindre det gjenvinnes eller brukes på annen måte. Forurensningsmyndigheten kan gi tillatelse til gjenvinning eller annen bruk. 
 

Hva er næringsavfall?

Avfall som oppstår i forbindelse med en virksomhet, enten privat eller offentlig, kalles næringsavfall. Typisk for dette avfallet er at det er ensartet, stammer fra få kilder og oppstår i store mengder. Næringsavfall omfatter avfall fra butikker, hoteller, kontorer, institusjoner, barnehager osv. Det kan også være treflis fra sagbruk, steinmasser fra pukkverk eller annet avfall fra industrivirksomhet. Næringsavfall kan også inneholde farlig avfall som må sorteres ut og håndteres for seg.

For farlig avfall gjelder egne regler. Les mer om farlig avfall
 

Våtorganisk avfall

Det er forbudt å deponere våtorganisk avfall. Derfor må du sortere ut våtorganisk avfall dersom resten av næringsavfallet skal gå til gjenvinning, deponering eller annen disponering. Eksempler på våtorganisk avfall er matavfall og avløpsslam. Ta kontakt med din kommune for å få vite hvilke regler som gjelder for behandling av våtorganisk avfall.
 

Kildesortering

Ta kontakt med det aktuelle mottaksanlegget eller din avfallstransportør for å få opplysninger om hvilke avfallstyper du kan eller må kildesortere før levering. Ved å kildesortere kan du spare penger og miljø.
 

Hvor skal du levere avfallet?

Avfallet fra din virksomhet skal leveres til godkjent avfallsmottak for behandling. Kommunen har ingen plikt til å samle inn næringsavfallet ditt, men har mottaksanlegg for næringsavfall.
 

Myndighet

Kommunen har myndighet til å føre tilsyn med den delen av næringsavfallet ditt som i art ligner husholdningsavfall. Virkemidlene kommunen har til å føre kontroll med at virksomhetene etterlever kravene er inspeksjon av eiendom og rett til å granske dokumenter og materiell, kreve nødvendige opplysninger av avfallsbesitter, eller pålegge tvangsmulkt.
 

Oppsetting og tømming av avfallsbeholdere

Den som driver kiosk, kafé, gatekjøkken, pølsebu, kaffebar og lignende utsalgssted, skal sørge for å sette opp avfallsbeholdere i nærheten av salgsstedet og å tømme disse. Det samme gjelder også den som driver campingplass, turisthytte eller annet turistanlegg.

Innehaverne har også plikt til å rydde opp i området rundt virksomheten.
 
Kommunen har plikt til å sette opp og tømme avfallsbeholdere på utfartssteder og andre sterkt besøkte offentlige steder, hvor det må regnes med at avfall vil bli gjensatt.
 

Retursystemer for emballasje til drikkevarer

Emballasje til drikkevarer er i hovedsak regulert gjennom avgifter. Dette skal hindre forsøpling og sikre høy innsamlingsgrad. 

Utsalsstader som sel drikkevarer på panteflasker, har plikt til å ta i retur tomemballasje som dei sjølve forhandlar. Utsalsstaden skal også betale ut panten i kontantar dersom kunden ønskjer det.

Emballasje til drikkevarer er i hovudsak regulert gjennom avgifter. Dette skal hindre forsøpling og sikre høg innsamlingsgrad.

Utsalsstader som sel drikkevarer på panteflasker, har plikt til å ta i retur tomemballasje som dei sjølve forhandlar. Utsalsstaden skal også betale ut panten i kontantar dersom kunden ønskjer det.

Etablerte retursystem

Emballasje til drikkevarer er i hovudsak regulert gjennom avgifter. Dette skal hindre forsøpling og sikre høg innsamlingsgrad. Etablerte returselskap får reduksjon i miljøavgifta på drikkevareemballasje dersom dei kan vise til større returdel enn 25 prosent. Avgifta blir redusert i takt med stigande returdel, og ved returdelar over 95 prosent blir det gitt fullt fritak.

Det finst fleire godt etablerte retursystem for drikkevareemballasje. Dei største av dei er:

  • flasker av gjenbruksplast eller gjenbruksglas med pant: Bryggeri- og drikkevareforeningen
  • boksar i stål og aluminium og plastflasker med pant (eingongsemballasje til gjenvinning): Norsk Resirk
  • eingongsemballasje i glas utan pant: Norsk Glassgjenvinning AS (Syklus AS)
  • drikkekartong utan pant: Grønt Punkt Norge

Annan emballasje er regulert gjennom frivillige avtalar mellom Miljøverndepartementet og emballasjebransjen. Sjå òg Emballasje, innsamling og gjenvinning.

Retur og pant hos forhandlarar og serveringsstader

Utsalsstader som sel drikkevarer på panteflasker, har plikt til å ta i retur tomemballasje som dei sjølve forhandlar. Utsalsstaden skal også betale ut pant i kontantar dersom kunden ønskjer det.

Kafear, restaurantar og andre serveringsstader

Ved kjøp av drikkevarer i kafear, restaurantar og andre serveringsstader er det normalt at ein betaler for innhaldet i flaska og ikkje sjølve flaska. Serveringsstaden er uansett med i ei returordning og leverer tomemballasjen til bryggjeri/forhandlar og har normalt ein returdel på 100 prosent dersom ein ser bort frå mogleg brekkasje. I tilfelle der serveringsstadene sel drikkevarer som kunden tek med seg ut, er dei å rekne som ein kiosk og skal betale ut pant ved innlevering av tomemballasje.


Open brenning og brenning av avfall i småomnar

Open brenning og brenning av avfall i småomnar er i utgangspunktet forbode.

Næringsavfall

Open brenning av næringsavfall er alltid forbode dersom de ikkje har eit spesifikt løyve til det etter forureiningslova. Det same gjeld forbrenning av næringsavfall i småomnar.

Lokale forskrifter kan opne for visse typar brenning utan løyve

Open brenning av hushaldsavfall eller brenning av hushaldsavfall i småomnar kan vere lovleg dersom det ligg føre løyve etter forureiningslova, eller dersom forureininga er rekna som vanleg. Kommunen kan også vedta ei forskrift om open brenning og brenning av avfall i småomnar som presiserer kva typar vanleg forureining som er lovlege i den aktuelle kommunen.

Til vanleg forureining reknar ein til dømes halmbrenning i jordbruket, flatebrenning i skogbruket og opptenning/brenning av avispapir i vedomnen heime eller på hytta.

Dersom kommunen har vedteke forskrift om open brenning og brenning av avfall i småomnar, vil denne forskrifta kunne opne for visse typar brenning utan løyve. Det kan til dømes vere open brenning på grillinnretningar, utepeisar, kaffibål, halmbrenning på stubb i jordbruket og brenning av avfallstrevirke i vedomn i hushaldet, med unntak av impregnert og måla trevirke.

Kommunen er tilsynsmyndigheit

Kommunen fører tilsyn med all open brenning og brenning av avfall i småomnar. Kommunen kan mellom anna påleggje den som forureinar, å sørgje for å stanse, fjerne eller avgrense verknaden av forureininga, gi forureiningsgebyr og melde ulovleg forureining til politiet.

På nettstaden Lovdata kan du finne om din kommune har fastsett lokale forskrifter om open brenning og brenning av avfall.


Farlig avfall

Farlig avfall skal håndteres forsvarlig og leveres til godkjent mottak. Dersom din bedrift genererer mer enn 1 kg farlig avfall i året, plikter du å levere avfallet hvert år.

Tilleggsinformasjon for bransjen

  • Eksempel på farlig avfall for bransjen er malingsrester, løsemidler og løsemiddelblandinger.
  • Andre farlige avfallstyper kan være sterke rengjøringsmidler, ulike typer olje, smøremidler, batterier, lysstoffrør og andre elektriske og elektroniske produkter (EE-avfall).
  • PCB-holdige isolerglassruter som tas ut av bruk, er farlig avfall. Les mer om PCB-ruter

 

Levering til godkjent mottaker

Farlig avfall som oppstår i din virksomhet, skal leveres til en virksomhet som har tillatelse til å håndtere farlig avfall. Du har selv et ansvar for å vurdere om avfallet er farlig eller ikke.
 
På miljodir.nofinner du en veileder om håndtering av farlig avfall, som er ment som en hjelp i dette arbeidet.
 
Kommunen skal sørge for at det finnes et tilbud for mottak av farlig avfall fra husholdninger og virksomheter med mindre mengder farlig avfall. Virksomheter skal ikke levere farlig avfall til mottak som er beregnet for husholdningsavfall. Det farlige avfallet skal leveres minst én gang i året, men trenger ikke leveres før den totale mengden overstiger ett kg.
Virksomheter skal betale for håndtering av sitt avfall, og det kan være hensiktsmessig å innhente flere tilbud før levering.
 
Legges virksomheten ned, eller stanser dere driften i mer enn tre måneder, må du sørge for å levere det farlige avfallet umiddelbart.
 

Fyll ut deklarasjonsskjema

Når din virksomhet leverer farlig avfall, må du fylle ut et elektronisk deklarasjonsskjema på Avfallsdeklarering.no.  Skjemaet gir opplysninger om blant annet din virksomhet, om avfallets mengde, farlige egenskaper og sammensetning. Deklarasjonsskjemaet skal følge avfallet ved videre transport. Før avfallet kan deklareres må daglig leder logge seg på i Altinn og delegere rollen "energi, miljø og klima" til den i virksomheten som skal være administrator. Administrator må opprette bedriftsprofil og sluttbrukere i Avfallsdeklarering, før sluttbrukere kan deklarere. Les mer om dette på Avfallsdeklarering.no. Under veiledere finnes bl.a. en kort brukerveiledning, og her er et fakta-ark om deklarering av farlig avfall.

 

Sikker emballasje

Ved levering av farlig avfall skal både du og den som håndterer det farlige avfallet, sørge for at avfallet er emballert slik at det er egnet for lagring og transport. Det er en fordel om avfallet leveres i originalemballasjen hvis denne fortsatt er egnet for transport og lagring.
 
Farlig avfall skal merkes på emballasjen med deklarasjonsskjemaets løpenummer. Merkingen skal være lett synlig og bestandig mot fysiske og klimatiske påvirkninger.
 

Elektrisk og elektronisk avfall

Elektriske og elektroniske produkter kan inneholde helse- og miljøfarlige stoffer. For å sikre at stoffene ikke skader miljø eller helse, er det opprettet returselskap for elektrisk og elektronisk avfall, såkalt EE-avfall. Returselskapene er underlagt krav til innsamling og behandling av kasserte EE-produkter.
 

 

Forhandlere skal ta imot EE-avfall

Alle butikker i Norge som selger EE-produkter er pliktige til gratis å ta imot utrangert utstyr av samme type som de forhandler. Butikkene har plikt til å ta imot utstyret selv om du ikke har kjøpt det hos dem, og de kan heller ikke nekte å ta imot utstyret selv om det er av et annet merke eller fabrikat enn de selv forhandler. Den ubegrensede mottaksplikten gjelder husholdningsavfall. Når det gjelder avfall fra næringsvirksomhet, har forhandleren bare plikt til å ta imot EE-avfall fra din virksomhet gratis dersom dere kjøper ny tilsvarende mengde produkter.

For forhandlere som har salgsareal for EE-produkter på over 400 m2 gjelder det særskilte regler. De skal ta imot alle typer småelektronikk (dvs. produkter med lengste ytre mål under 25 cm) uavhengig av om de selger denne typen produkt selv.

Noen typer EE-avfall kan medføre helserisiko ved håndtering dersom det ødelegges. Dette kan for eksempel være knuste lyskilder som inneholder kvikksølv. Forhandlere kan nekte å ta imot slikt EE-avfall dersom det er ødelagt. De kan da henvise forbrukere til kommunalt mottak for farlig avfall.

Når forhandler tar imot kasserte EE-produkter skal disse sorteres fra øvrig avfall og håndteres slik at de ikke skades eller ødelegges. Oppbevaring skal ikke virke skjemmende eller innebære fare for forurensning eller skade på mennesker eller dyr. Hvis EE-produktet er skadet kan det vanskeliggjøre en miljøriktig behandling som ombruk, materialgjenvinning og utsortering av komponenter. Forhandlere skal iverksette tiltak for å forhindre tyveri av EE-avfall. For EE-avfall som kan inneholde sensitive data, som for eksempel datamaskiner og mobiltelefoner, skal forhandlere ha et tilbud om at dette avfallet kan oppbevares i stasjonær avlåst beholder eller ved tilsvarende sikker lagring.
Forhandlere skal oppbevare de kasserte EE-produktene til de blir hentet av et returselskap, eller alternativt sørge for annen lovlig håndtering av avfallet.

Gjelder også postordre og netthandel

Forhandlere som selger EE-produkter på nett, ved postordresalg eller lignende, har i utgangspunktet samme plikter som andre forhandlere. Ved salg utenfor butikklokale direkte til private husholdninger i Norge skal de tilby gratis returtjeneste ved hvert salg av småelektronikk. Dette kan for eksempel skje ved at det legges ved ferdig frankert konvolutt ved utsendelse av det nye produktet. For større EE-produkter må forhandler også tilby gratis mottak av EE-avfall, men kan ta seg betalt for kostnader forbundet med selve forsendelsen. Prisen for forsendelsen må ikke overstige det beløpet forhandleren krever ved forsendelse av tilsvarende EE-produkter ved salg.

Norske forhandlere som selger EE-produkter til et annet EØS-land ved netthandel, postordresalg eller lignende, skal utpeke en representant i det aktuelle landet. Dette skal skje ved skriftlig erklæring. Pliktene gjelder uavhengig av om det er salg direkte til private husholdninger eller til andre.

Kommunen må sørge for mottak for EE-avfall

Kommunen har plikt til å sørge for at det finnes et tilbud om gratis mottak av EE-avfall fra husholdningene. Kommunen har også plikt til å ta imot EE-avfall fra næringsvirksomhet, men kan kreve betaling for dette.

Kommunen og forhandler har informasjonsplikt

Forhandler og kommune skal informere om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall og at det kan leveres gratis til henholdsvis forhandler og kommune. Forhandler skal informere gjennom oppslag i alle butikklokaler, på nettside og informasjon skal finnes på alt trykket og elektronisk markedsføringsmateriell som omfatter EE-produkter. Teksten skal være iøynefallende, lett lesbar og skille seg ut fra øvrig informasjon. Informasjonsplakater til bruk i butikken kan lastes ned fra www.miljodirektoratet.no under tema EE-avfall.

Hva kan du levere i butikken?

Du kan levere så godt som alle typer elektriske og elektroniske apparater. Dette er eksempler på avfall du kan levere gratis i butikken:

  • mobiltelefoner
  • elektrisk verktøy
  • sparepærer
  • lysstoffrør
  • komfyrer
  • kjøleskap
  • tørketromler
  • PC og utstyr til denne
  • varmeovner
  • lamper

Produsentenes og importørenes plikter

Alle produsenter og importører av EE-produkter plikter å være medlem i et godkjent returselskap for EE-avfall. Medlemskapet skal dekke de produktgruppene av EE-produkter som de importerer eller produserer i Norge. Kravet for importører gjelder både de som importerer ferdige EE-produkter og de som importerer deler og komponenter som så settes sammen til EE-produkter i Norge.

Produsenter og importører skal informere om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall i sitt salgs- og informasjonsmateriell. Informasjonen skal beskrive hvor avfallet kan leveres og at dette kan leveres gratis.

Importører, norske produsenter og representanter har plikt til å rapportere til det godkjente returselskapet de er medlem i.

Representant for utenlandsk produsent og forhandler

En utenlandsk produsent kan utnevne en representant i Norge som ivaretar kravene til importør og produsent i Norge ved å være medlem i godkjent returselskap. Representanten skal ha en skriftlig erklæring om at den representerer den utenlandske produsenten. I tillegg skal representanten informere importører om at de dermed blir fritatt for sine plikter til å være medlem i godkjent returselskap, og de har også plikt til å rapportere nødvendig data til returselskap.

En utenlandsk forhandler som selger direkte til private husholdninger i Norge via netthandel, postordresalg eller lignende skal utnevne en representant i Norge som ivaretar krav til medlemskap i godkjent returselskap. Representanten skal ha en skriftlig erklæring om at den representerer en utenlandsk forhandler. I tillegg har representanten plikt til å rapportere nødvendig data til returselskapet.

Behandlers plikter

Behandlere av EE-avfall har plikt til forsvarlig behandling. I tillegg til eventuelle krav i tillatelser etter forurensningsloven, er det også stilt konkrete krav i avfallsforskriften kapittel 1 om EE-avfall.

For behandlere som har tillatelse etter forurensningsloven og som i tillegg er den første som behandler EE-avfall utover kun mottak, mellomlagring og sortering, eller som eksporterer EE-avfall, har i tillegg ekstra plikter. Dette omfatter krav til å oppnå gjenvinningsandeler og å holde regnskap og rapportere i tråd med avfallsforskriften kapittel 1.

Plikter ved eksport av brukte EE-produkter

Ved grensekryssende forsendelse (eksport) av brukte EE-produkter er det krav til både testing, dokumentasjon og beskyttelse mot skader. Dokumentasjon skal foreligge for hvert enkelt produkt og følge med forsendelsen.

Forhandlere skal ta imot EE-avfall

Alle butikker i Norge som selger EE-produkter er pliktige til gratis å ta imot utrangert utstyr av samme type som de forhandler. Butikkene har plikt til å ta imot utstyret selv om du ikke har kjøpt det hos dem, og de kan heller ikke nekte å ta imot utstyret selv om det er av et annet merke eller fabrikat enn de selv forhandler. Den ubegrensede mottaksplikten gjelder husholdningsavfall. Når det gjelder avfall fra næringsvirksomhet, har forhandleren bare plikt til å ta imot EE-avfall fra din virksomhet gratis dersom dere kjøper ny tilsvarende mengde produkter.

For forhandlere som har salgsareal for EE-produkter på over 400 m2 gjelder det særskilte regler. De skal ta imot alle typer småelektronikk (dvs. produkter med lengste ytre mål under 25 cm) uavhengig av om de selger denne typen produkt selv.


Noen typer EE-avfall kan medføre helserisiko ved håndtering dersom det ødelegges. Dette kan for eksempel være knuste lyskilder som inneholder kvikksølv. Forhandlere kan nekte å ta imot slikt EE-avfall dersom det er ødelagt. De kan da henvise forbrukere til kommunalt mottak for farlig avfall.

Når forhandler tar imot kasserte EE-produkter skal disse sorteres fra øvrig avfall og håndteres slik at de ikke skades eller ødelegges. Oppbevaring skal ikke virke skjemmende eller innebære fare for forurensning eller skade på mennesker eller dyr. Hvis EE-produktet er skadet kan det vanskeliggjøre en miljøriktig behandling som ombruk, materialgjenvinning og utsortering av komponenter. Forhandlere skal iverksette tiltak for å forhindre tyveri av EE-avfall. For EE-avfall som kan inneholde sensitive data, som for eksempel datamaskiner og mobiltelefoner, skal forhandlere ha et tilbud om at dette avfallet kan oppbevares i stasjonær avlåst beholder eller ved tilsvarende sikker lagring.


Forhandlere skal oppbevare de kasserte EE-produktene til de blir hentet av et returselskap, eller alternativt sørge for annen lovlig håndtering av avfallet.

Gjelder også postordre og netthandel

Forhandlere som selger EE-produkter på nett, ved postordresalg eller lignende, har i utgangspunktet samme plikter som andre forhandlere. Ved salg utenfor butikklokale direkte til private husholdninger i Norge skal de tilby gratis returtjeneste ved hvert salg av småelektronikk. Dette kan for eksempel skje ved at det legges ved ferdig frankert konvolutt ved utsendelse av det nye produktet. For større EE-produkter må forhandler også tilby gratis mottak av EE-avfall, men kan ta seg betalt for kostnader forbundet med selve forsendelsen. Prisen for forsendelsen må ikke overstige det beløpet forhandleren krever ved forsendelse av tilsvarende EE-produkter ved salg.

Norske forhandlere som selger EE-produkter til et annet EØS-land ved netthandel, postordresalg eller lignende, skal utpeke en representant i det aktuelle landet. Dette skal skje ved skriftlig erklæring. Pliktene gjelder uavhengig av om det er salg direkte til private husholdninger eller til andre.

Kommunen må sørge for mottak for EE-avfall

Kommunen har plikt til å sørge for at det finnes et tilbud om gratis mottak av EE-avfall fra husholdningene. Kommunen har også plikt til å ta imot EE-avfall fra næringsvirksomhet, men kan kreve betaling for dette.

Kommunen og forhandler har informasjonsplikt

Forhandler og kommune skal informere om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall og at det kan leveres gratis til henholdsvis forhandler og kommune. Forhandler skal informere gjennom oppslag i alle butikklokaler, på nettside og informasjon skal finnes på alt trykket og elektronisk markedsføringsmateriell som omfatter EE-produkter. Teksten skal være iøynefallende, lett lesbar og skille seg ut fra øvrig informasjon. Informasjonsplakater til bruk i butikken kan lastes ned fra www.miljodirektoratet.no
under tema EE-avfall.

Hva kan du levere i butikken?

Du kan levere så godt som alle typer elektriske og elektroniske apparater. Dette er eksempler på avfall du kan levere gratis i butikken:

  • mobiltelefoner
  • elektrisk verktøy
  • sparepærer
  • lysstoffrør
  • komfyrer
  • kjøleskap
  • tørketromler
  • PC og utstyr til denne
  • varmeovner
  • lamper


Produsentenes og importørenes plikter

Alle produsenter og importører av EE-produkter plikter å være medlem i et godkjent returselskap for EE-avfall. Medlemskapet skal dekke de produktgruppene av EE-produkter som de importerer eller produserer i Norge. Kravet for importører gjelder både de som importerer ferdige EE-produkter og de som importerer deler og komponenter som så settes sammen til EE-produkter i Norge.

 

Produsenter og importører skal informere om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall i sitt salgs- og informasjonsmateriell. Informasjonen skal beskrive hvor avfallet kan leveres og at dette kan leveres gratis.

Importører, norske produsenter og representanter har plikt til å rapportere til det godkjente returselskapet de er medlem i.

Representant for utenlandsk produsent og forhandler

En utenlandsk produsent kan utnevne en representant i Norge som ivaretar kravene til importør og produsent i Norge ved å være medlem i godkjent returselskap. Representanten skal ha en skriftlig erklæring om at den representerer den utenlandske produsenten. I tillegg skal representanten informere importører om at de dermed blir fritatt for sine plikter til å være medlem i godkjent returselskap, og de har også plikt til å rapportere nødvendig data til returselskap.

En utenlandsk forhandler som selger direkte til private husholdninger i Norge via netthandel, postordresalg eller lignende skal utnevne en representant i Norge som ivaretar krav til medlemskap i godkjent returselskap. Representanten skal ha en skriftlig erklæring om at den representerer en utenlandsk forhandler. I tillegg har representanten plikt til å rapportere nødvendig data til returselskapet.

Behandlers plikter

Behandlere av EE-avfall har plikt til forsvarlig behandling. I tillegg til eventuelle krav i tillatelser etter forurensningsloven, er det også stilt konkrete krav i avfallsforskriften kapittel 1 om EE-avfall.

For behandlere som har tillatelse etter forurensningsloven og som i tillegg er den første som behandler EE-avfall utover kun mottak, mellomlagring og sortering, eller som eksporterer EE-avfall, har i tillegg ekstra plikter. Dette omfatter krav til å oppnå gjenvinningsandeler og å holde regnskap og rapportere i tråd med avfallsforskriften kapittel 1.

Plikter ved eksport av brukte EE-produkter

Ved grensekryssende forsendelse (eksport) av brukte EE-produkter er det krav til både testing, dokumentasjon og beskyttelse mot skader. Dokumentasjon skal foreligge for hvert enkelt produkt og følge med forsendelsen.


Helse- og miljøfare - kjemikalier og produkter

Aktsomhetsplikt

Dersom du produserer, importerer, omsetter, bruker eller på annen måte behandler et produkt som kan skade helse eller miljø, skal du vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge og begrense slike skader.

Tilleggsinformasjon for bransjen

 

Aktsomhetsplikten følger av produktkontrolloven § 3, og gjelder for produkter som ikke er regulert med tanke på sikkerhet for helse og miljø i særlover.
 

Kunnskapsplikt for importør og produsent

Som importør eller produsent har du en særlig plikt til å vise aktsomhet; du har kunnskapsplikt. Det innebærer at du aktivt må skaffe deg den informasjon som er nødvendig for å kunne vurdere om produktet er helseskadelig eller miljøskadelig. Du skal ha spesialkunnskaper om produktets art, egenskaper og risikoforhold.
 

Hva kan skade helse og miljø?

Risiko for helseskade kan blant annen skyldes:
  • konstruksjonsfeil
  • uhensiktsmessig konstruksjon i forhold til formålet
  • mangel på sikkerhetsanordninger
  • uheldig utforming
  • innhold av farlige kjemikalier
  • støy
  • mangelfull informasjon
Risiko for miljøskade skyldes først og fremst innhold av miljøskadelige kjemikalier.
 

Importører og forhandlere må ha tiltak for å unngå helse- og miljøskader

Dersom du importerer eller forhandler et produkt, skal du forebygge at produktet medfører helseskade eller miljøforstyrrelse gjennom andres bruk av produktet. Det stilles større krav til importør enn til forhandler.
 
Tiltaket skal bidra til trygg bruk innenfor rammen av det produktet er ment for eller den bruk som rimelig kan forventes. Tiltaket skal også bidra til at produktet ikke medfører miljøskade ved forventet bruk eller som avfall.
 
Rimelige tiltak kan blant annet være:
  • advarselsmerking
  • informasjon om helse- og miljøfarlige egenskaper og virkninger
  • bruksanvisninger
  • forsvarlig emballering
  • tilbakekall av produkter
  • utbedring av produkter

Særlig informasjonsplikt for forbrukerprodukter

Hvis du importerer forbrukerprodukter, plikter du å sørge for at bruker av produktet får tilstrekkelig og relevant informasjon. Informasjonen skal være tydelig, lett tilgjengelig og tilpasset brukerens behov. Informasjonen skal sette forbruker i stand til å vurdere sikkerheten ved produktene.
 
Eksempler på informasjon er brukerveiledninger, monteringsanvisninger og råd om bruk og vedlikehold av produktet. Kravene til produktet i lov, forskrift eller standard gjelder selv om det gis informasjon til forbruker.

Begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige stoffer og produkter

Mange helse- og miljøfarlige stoffer og produkter er regulert i produktforskriften og REACH vedlegg XVII. Enkelte farlige stoffer og produkter er det forbudt å produsere, importere, omsette og bruke.

Tilleggsinformasjon for bransjen

Aktuelle eksempler:

 

PCB-kondensatorer i lysarmaturer fra før 1980 er forbudt å ha i bruk. Les mer  


Blyhagel: Det er forbudt å bruke blyhagl på skytebaner, jmf. produktforskriften § 2-2. Bruk av blyhagl til jakt reguleres i forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst § 17 som tillater jakt på angitte arter som er vurdert å ikke primært oppholde seg i våtmarksområder. Det er også åpnet for jakt på gjess som oppholder seg på innmark.


PCB-holdige isolerglassruter: Det er forbudt å gjenbruke eller selge PCB-holdige isolerglassruter. Les mer


Kulde- og klimaanlegg: Det er forbudt å installere kulde- og klimaanlegg med ozonreduserende stoffer. Det er forbudt å etterfylle eksisterende anlegg med KFK. Det er tillatt å etterfylle kulde- og klimaanlegg med ny HKFK frem til 2010 og med gjenvunnet HKFK til 2015. Produktforskriften kapittel 6.


Brannnslokking: Det er forbudt å ha fastmonterte brannslokkeanlegg med halon. Det er også forbudt å bruke håndslokkere med halon.

Det er forbudt å ha brannskum som inneholder 0,001 vektprosent eller mer PFOS eller PFOS-relaterte forbindelser. Produktforskriften § 2-9.


Impregnert trevirke: Det er strenge krav til import, omsetning og bruk av CCA-impregnert trevirke og kreosotimpregnert trevirke. Les mer

 

Maling: Det er også forbudt å bruke maling som inneholder:
o blykarbonater og blysulfater
o kadmium og kadmiumforbindelser

Et forbud kan gjelde generelt, for visse produktgrupper eller for enkelte bruksområder.

Les mer om begrensningene her.

 
Oversikt over regulerte stoffer og produkter i produktforskriften og REACH vedlegg XVII
På nettsiden http://www.miljodirektoratet.no/kjemikaliesok/ finner du en oversikt over stoffer, stoffblandinger og produktgrupper som er regulert i produktforskriften og REACH vedlegg XVII.
 

Bekjempningsmidler

Bekjempningsmidler er kjemiske eller biologiske produkter som inneholder stoffer som skal hindre uønskede dyr, bakterier, sopp eller planter å gjøre skade på bl.a. skog, avlinger og hus eller andre byggverk. Bekjempningsmidler er strengt regulert i Norge.

Plantevernmidler

Produkter som skal beskytte planter kalles sprøytemidler eller plantevernmidler. Alle slike midler som benyttes i Norge i dag, skal være godkjent av Mattilsynet.

Mange tidligere vanlig brukte plantevernmidler er nå forbudt i Norge og mange andre land på grunn av alvorlige effekter på miljø og helse. Mattilsynet forvalter regelverket om bruken av plantevernmidler.

Les mer om bruken av plantevernmidler hos mattilsynet.no

Biocider

Et biocidprodukt brukes for å forstyrre, uskadeliggjøre eller på annen måte forhindre virkning av skadelige organismer. Eksempler på produkttyper er treimpregneringsmidler, bunnstoff til båter, desinfeksjonsmidler, insektrepellenter, rottemidler og slimbekjempningsmidler (til f.eks. resirkulert prosessvann og kjølevann).

Alle virkestoffer og selve biocidproduktet må oppfylle kravene i biocidforskriften for å kunne bli innført, omsatt eller brukt i Norge. Godkjenning av biocidprodukter kreves når det enkelte produkts aktive stoff(er) er godkjent i henhold til EUs biocidforordning. Miljødirektoratet har hovedansvar for arbeidet med biocider.

Les mer om godkjenning av biocider og biocidprodukter.

Enkelte stoffer og produkter som tidligere ble brukt til impregnering eller som bekjempningsmidler, har egenskaper som gjør at de i dag er forbudt eller strengt regulert. Dette gjelder pentaklorfenol (PCP), tinnorganiske forbindelser, kreosot, kvikksølv, arsen og krom (jf. produktforskriften).


Substitusjonsplikt

Dersom verksemda di bruker eit produkt som kan føre til skade på helse og miljø, skal de vurdere om de kan erstatte produktet med eit som er mindre skadeleg.

Dersom verksemda di bruker eit produkt som kan føre til skade på helse og miljø, skal de vurdere om de kan erstatte produktet med eit som er mindre skadeleg.

Substitusjonsplikta betyr at du pliktar å erstatte helse- og miljøfarlege kjemikaliar med mindre farlege alternativ dersom det kan skje utan urimeleg kostnad eller ulempe.


Erstatning av kjemikaliar må alltid vurderast heilskapleg med tanke på den faktiske risikoen som ulike alternativ kan utgjere. Før erstatninga må eigenskapane ved dei nye kjemikaliane du planlegg å ta i bruk, vere tilstrekkeleg dokumenterte med tanke på helse- og miljøfare.

Kven gjeld substitusjonsplikta for?

Substitusjonsplikta gjeld for alle verksemder som bruker produkt som inneheld helse- og miljøfarlege kjemikaliar. Plikta inkluderer både bruk i drifta til verksemda og bruk som råvare i produkt som verksemda framstiller.

Substitusjonsplikta gjeld både for privat og offentleg sektor, for produksjonsverksemder og tenesteytande verksemder.


Utslipp

Bygging og graving i forurenset grunn

Dersom bygge- og anleggsvirksomheten foregår på forurenset grunn, må det utarbeides en egen tiltaksplan.

Før bygging og graving finner sted, må du som tiltakshaver vurdere om det er forurenset grunn i det området det skal graves eller bygges i. Om nødvendig må tiltakshaveren foreta nærmere undersøkelser og vurdere om det planlagte arbeidet kan medføre fare for spredning av forurensninger.
 
Tiltaksplan skal lages ved grunnforurensning
Der det finnes grunnforurensning skal det i en særskilt tiltaksplan redegjøres for hvordan spredning av forurensning skal unngås, og hvilken miljøkvalitet grunnen skal ha etter at tiltaket er gjennomført.
 
Tiltaksplanen sendes kommunen
Tiltaksplanen sendes vanligvis til kommunen sammen med søknad etter plan- og bygningsloven, der slik søknad er nødvendig. Nærmere om krav til tiltaksplan og behandlingen av denne finnes i kapittel 2 i forurensningsforskriften.
 

Plikt til å unngå forurensning

Ingen har lov å forurense eller gjøre noe som kan føre til forurensning uten at dette skjer i henhold til en tillatelse eller forskrift.

  • Ved fare for forurensning skal den ansvarlige sørge for tiltak for å hindre at den inntrer.
  • Har forurensningen skjedd, skal den ansvarlige sørge for tiltak for å stanse, fjerne eller begrense virkningen av den.

  Med forurensning forstås:

  • tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen
  • støy og rystelser
  • påvirkning av temperaturen

som er eller kan være til skade eller ulempe for miljøet.


Løyve til forureining

Forureiningsmyndigheita kan etter søknad gi løyve til ei verksemd som kan føre til forureining. Dersom verksemda ikkje fører med seg nemneverdige skadar eller ulemper, trengst ikkje løyve. Det avgjerande er storleiken, karakteren og omfanget av eventuelle utslepp. Verksemda di pliktar sjølv å vurdere om det er nødvendig å søkje om løyve.

Tilleggsinformasjon for bransjen

Virksomheter som medfører støy krever i noen tilfelle tillatelse (konsesjon) etter forurensningsloven.
 
Støy fra skytebaner eller motorsportbaner kan være regulert gjennom tillatelse (konsesjon) etter forurensningsloven. Tillatelsene har da vanligvis støygrenser utendørs ved nærmeste bolig. Det er utarbeidet retningslinjer som grunnlag for de utslippskravene som stilles. Fylkesmannens miljøvernavdeling er i de flest tilfeller myndighet for slike tillatelser. Les mer om støy fra industri og annen type virksomhet

Når må du søkje om løyve?

Dersom du ønskjer å starte ei verksemd som kan forureine, må du søkje forureiningsmyndigheita om løyve etter forureiningslova. Det gjeld òg dersom du ønskjer å endre drifta ved ei verksemd som alt har fått løyve, og endringane aukar forureininga eller fører til utslepp av andre typar forureining.


Støy

Støy fra industri og annan type verksemd

Det kan stillast krav til tillatne støynivå for verksemda di. Krava kan innebere at de må gjennomføre støyreduserande tiltak.

Tilleggsinformasjon for bransjen

 
Støy fra skytebaner
 
For mange skytebaner er det stilt støykrav gjennom kommunal reguleringsplan.
Støy fra skytebaner kan også være regulert gjennom tillatelse (konsesjon) etter forurensningsloven. Tillatelsene har da vanligvis støygrenser utendørs ved nærmeste bolig. Fylkesmannens miljøvernavdeling er myndighet for slike tillatelser. Eksisterende baner blir ikke konsesjonsbehandlet med mindre det skjer endringer som forverrer støyforholdene.

Ved etablering av ny skytebane, eller utbedring av eksisterende bane som krever utarbeidelse av ny plan etter plan- og bygningsloven, gjelder Miljøverndepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (PDF-fil - T-1442). Anbefalte støygrenser for skytebaner er Lden 30 dB (gjennomsnitt over året), og maksimalnivå LAI 60 dB (på dag- og kveldstid). Det er forutsatt at det ikke skal være aktivitet om natten. Grensene gjelder på uteplass og utenfor rom til støyfølsom bruk.
 
Støy fra motorsportbaner

Støy fra motorsportbaner kan være regulert gjennom tillatelse (konsesjon) etter forurensningsloven. Tillatelsene har da vanligvis støygrenser utendørs ved nærmeste bolig. Fylkesmannens miljøvernavdeling er myndighet for de fleste slike tillatelser.  For en del anlegg kan det også være stilt støykrav gjennom (kommunal) reguleringsplan.

Ved etablering av ny motorsportbane, eller utbedring av eksisterende bane som krever utarbeidelse av ny plan etter plan- og bygningsloven, gjelder Miljøverndepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging (PDF-fil - T-1442). Anbefalte støygrenser for motorsportbaner er Lden 45 dB (gjennomsnitt over året), og maksimalnivå L5AF 60 dB (på dag- og kveldstid). Det er forutsatt at det ikke skal være aktivitet om natten. Grensene gjelder på uteplass og utenfor rom til støyfølsom bruk.
 
I veiviser til støyregelverket på nettstedet miljodirektoratet.no finner du mer om aktuelt regelverk i forhold til støy.

Forureiningsmyndigheitene kan krevje at verksemda di reduserer støy, til dømes ved å stille spesifikke krav til tillatne støynivå ved næraste nabohus. Forureiningsmyndigheitene stiller normalt ulike krav til støynivå for dag, kveld og natt og kan også stille krav om avgrensa driftstid for ulike aktivitetar. Krava blir stilte gjennom løyve til den enkelte verksemda.

Forutan enkeltkrav til bedrifter etter forureiningslova stiller forureiningsmyndigheitene krav til innandørs støy i samsvar med forureiningsforskrifta. Desse krava er mest aktuelle for samferdselssektoren, men kan òg vere aktuelle for industribedrifter der støynivået er høgt.

Kommunen kan også stille krav

Kommunen er planmyndigheit og kan gjennom plan- og bygningslova (PBL), stille krav til støynivå i reguleringsplanar. Det er utarbeidd eigne retningslinjer (T-1442) for behandling av støy i arealplanlegging. Kommunen kan gjennom reguleringsføresegner etter PBL § 12 - 7stille juridisk bindande støykrav til tiltakshavarar.

Industriverksemd må også følgje gjeldande støyreglar i teknisk forskrift (”byggjeforskrifta”).

I Veiviser til støyregelverket på nettstaden miljodirektoratet.no finn du meir om aktuelt regelverk som gjeld støy.

-




Forurensning: Marinaer - sport og idrett

Avfall

Farlig avfall

Farlig avfall skal håndteres forsvarlig og leveres til godkjent mottak. Dersom din bedrift genererer mer enn 1 kg farlig avfall i året, plikter du å levere avfallet hvert år.

Tilleggsinformasjon for bransjen

Eksempler for farlig avfall fra båthavner er:
  • Rester av maling og løsemidler
  • Malingsavfall og slipestøv fra fjerning av bunnstoff
  • Brukt emballasje, koster, filler og kluter med maling og løsemiddelrester
  • Motoroljer og smøreoljer. Oljesøl fra bunnen av båten 
  • Brukt elektrisk og elektronisk utstyr
  • Motorbatterier

Malingsrester kan forholdsvis enkelt samles opp hvis båten skrapes på et fast underlag eller en plastpresenning. Alle marinaer oppfordres å ha tilgjengelig støvsugerutstyr for å samle opp slipestøv og avskrapet bunnstoff. Støvsugerposer med malingsavfall skal leveres i havnens avfallstasjon eller til annet godkjent mottak.

Det stilles egne krav til mottak av avfall i båthavner. Les mer om mottak av avfall fra båter

 

Levering til godkjent mottaker

Farlig avfall som oppstår i din virksomhet, skal leveres til en virksomhet som har tillatelse til å håndtere farlig avfall. Du har selv et ansvar for å vurdere om avfallet er farlig eller ikke.
 
På miljodir.nofinner du en veileder om håndtering av farlig avfall, som er ment som en hjelp i dette arbeidet.
 
Kommunen skal sørge for at det finnes et tilbud for mottak av farlig avfall fra husholdninger og virksomheter med mindre mengder farlig avfall. Virksomheter skal ikke levere farlig avfall til mottak som er beregnet for husholdningsavfall. Det farlige avfallet skal leveres minst én gang i året, men trenger ikke leveres før den totale mengden overstiger ett kg.
Virksomheter skal betale for håndtering av sitt avfall, og det kan være hensiktsmessig å innhente flere tilbud før levering.
 
Legges virksomheten ned, eller stanser dere driften i mer enn tre måneder, må du sørge for å levere det farlige avfallet umiddelbart.
 

Fyll ut deklarasjonsskjema

Når din virksomhet leverer farlig avfall, må du fylle ut et elektronisk deklarasjonsskjema på Avfallsdeklarering.no.  Skjemaet gir opplysninger om blant annet din virksomhet, om avfallets mengde, farlige egenskaper og sammensetning. Deklarasjonsskjemaet skal følge avfallet ved videre transport. Før avfallet kan deklareres må daglig leder logge seg på i Altinn og delegere rollen "energi, miljø og klima" til den i virksomheten som skal være administrator. Administrator må opprette bedriftsprofil og sluttbrukere i Avfallsdeklarering, før sluttbrukere kan deklarere. Les mer om dette på Avfallsdeklarering.no. Under veiledere finnes bl.a. en kort brukerveiledning, og her er et fakta-ark om deklarering av farlig avfall.

 

Sikker emballasje

Ved levering av farlig avfall skal både du og den som håndterer det farlige avfallet, sørge for at avfallet er emballert slik at det er egnet for lagring og transport. Det er en fordel om avfallet leveres i originalemballasjen hvis denne fortsatt er egnet for transport og lagring.
 
Farlig avfall skal merkes på emballasjen med deklarasjonsskjemaets løpenummer. Merkingen skal være lett synlig og bestandig mot fysiske og klimatiske påvirkninger.
 

Håndtering av næringsavfall

Næringsavfall skal leveres til godkjent avfallsmottak for behandling. Avfall fra offentlige og private virksomheter og institusjoner er næringsavfall.

 

Kravene
Det er forbudt å forsøple. Dersom din virksomhet har næringsavfall, eller  transporterer næringsavfall, har dere plikt til å levere avfallet til et lovlig behandlingsanlegg med mindre det gjenvinnes eller brukes på annen måte. Forurensningsmyndigheten kan gi tillatelse til gjenvinning eller annen bruk. 
 

Hva er næringsavfall?

Avfall som oppstår i forbindelse med en virksomhet, enten privat eller offentlig, kalles næringsavfall. Typisk for dette avfallet er at det er ensartet, stammer fra få kilder og oppstår i store mengder. Næringsavfall omfatter avfall fra butikker, hoteller, kontorer, institusjoner, barnehager osv. Det kan også være treflis fra sagbruk, steinmasser fra pukkverk eller annet avfall fra industrivirksomhet. Næringsavfall kan også inneholde farlig avfall som må sorteres ut og håndteres for seg.

For farlig avfall gjelder egne regler. Les mer om farlig avfall
 

Våtorganisk avfall

Det er forbudt å deponere våtorganisk avfall. Derfor må du sortere ut våtorganisk avfall dersom resten av næringsavfallet skal gå til gjenvinning, deponering eller annen disponering. Eksempler på våtorganisk avfall er matavfall og avløpsslam. Ta kontakt med din kommune for å få vite hvilke regler som gjelder for behandling av våtorganisk avfall.
 

Kildesortering

Ta kontakt med det aktuelle mottaksanlegget eller din avfallstransportør for å få opplysninger om hvilke avfallstyper du kan eller må kildesortere før levering. Ved å kildesortere kan du spare penger og miljø.
 

Hvor skal du levere avfallet?

Avfallet fra din virksomhet skal leveres til godkjent avfallsmottak for behandling. Kommunen har ingen plikt til å samle inn næringsavfallet ditt, men har mottaksanlegg for næringsavfall.
 

Myndighet

Kommunen har myndighet til å føre tilsyn med den delen av næringsavfallet ditt som i art ligner husholdningsavfall. Virkemidlene kommunen har til å føre kontroll med at virksomhetene etterlever kravene er inspeksjon av eiendom og rett til å granske dokumenter og materiell, kreve nødvendige opplysninger av avfallsbesitter, eller pålegge tvangsmulkt.
 

Elektrisk og elektronisk avfall

Elektriske og elektroniske produkter kan inneholde helse- og miljøfarlige stoffer. For å sikre at stoffene ikke skader miljø eller helse, er det opprettet returselskap for elektrisk og elektronisk avfall, såkalt EE-avfall. Returselskapene er underlagt krav til innsamling og behandling av kasserte EE-produkter.
 

 

Forhandlere skal ta imot EE-avfall

Alle butikker i Norge som selger EE-produkter er pliktige til gratis å ta imot utrangert utstyr av samme type som de forhandler. Butikkene har plikt til å ta imot utstyret selv om du ikke har kjøpt det hos dem, og de kan heller ikke nekte å ta imot utstyret selv om det er av et annet merke eller fabrikat enn de selv forhandler. Den ubegrensede mottaksplikten gjelder husholdningsavfall. Når det gjelder avfall fra næringsvirksomhet, har forhandleren bare plikt til å ta imot EE-avfall fra din virksomhet gratis dersom dere kjøper ny tilsvarende mengde produkter.

For forhandlere som har salgsareal for EE-produkter på over 400 m2 gjelder det særskilte regler. De skal ta imot alle typer småelektronikk (dvs. produkter med lengste ytre mål under 25 cm) uavhengig av om de selger denne typen produkt selv.

Noen typer EE-avfall kan medføre helserisiko ved håndtering dersom det ødelegges. Dette kan for eksempel være knuste lyskilder som inneholder kvikksølv. Forhandlere kan nekte å ta imot slikt EE-avfall dersom det er ødelagt. De kan da henvise forbrukere til kommunalt mottak for farlig avfall.

Når forhandler tar imot kasserte EE-produkter skal disse sorteres fra øvrig avfall og håndteres slik at de ikke skades eller ødelegges. Oppbevaring skal ikke virke skjemmende eller innebære fare for forurensning eller skade på mennesker eller dyr. Hvis EE-produktet er skadet kan det vanskeliggjøre en miljøriktig behandling som ombruk, materialgjenvinning og utsortering av komponenter. Forhandlere skal iverksette tiltak for å forhindre tyveri av EE-avfall. For EE-avfall som kan inneholde sensitive data, som for eksempel datamaskiner og mobiltelefoner, skal forhandlere ha et tilbud om at dette avfallet kan oppbevares i stasjonær avlåst beholder eller ved tilsvarende sikker lagring.
Forhandlere skal oppbevare de kasserte EE-produktene til de blir hentet av et returselskap, eller alternativt sørge for annen lovlig håndtering av avfallet.

Gjelder også postordre og netthandel

Forhandlere som selger EE-produkter på nett, ved postordresalg eller lignende, har i utgangspunktet samme plikter som andre forhandlere. Ved salg utenfor butikklokale direkte til private husholdninger i Norge skal de tilby gratis returtjeneste ved hvert salg av småelektronikk. Dette kan for eksempel skje ved at det legges ved ferdig frankert konvolutt ved utsendelse av det nye produktet. For større EE-produkter må forhandler også tilby gratis mottak av EE-avfall, men kan ta seg betalt for kostnader forbundet med selve forsendelsen. Prisen for forsendelsen må ikke overstige det beløpet forhandleren krever ved forsendelse av tilsvarende EE-produkter ved salg.

Norske forhandlere som selger EE-produkter til et annet EØS-land ved netthandel, postordresalg eller lignende, skal utpeke en representant i det aktuelle landet. Dette skal skje ved skriftlig erklæring. Pliktene gjelder uavhengig av om det er salg direkte til private husholdninger eller til andre.

Kommunen må sørge for mottak for EE-avfall

Kommunen har plikt til å sørge for at det finnes et tilbud om gratis mottak av EE-avfall fra husholdningene. Kommunen har også plikt til å ta imot EE-avfall fra næringsvirksomhet, men kan kreve betaling for dette.

Kommunen og forhandler har informasjonsplikt

Forhandler og kommune skal informere om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall og at det kan leveres gratis til henholdsvis forhandler og kommune. Forhandler skal informere gjennom oppslag i alle butikklokaler, på nettside og informasjon skal finnes på alt trykket og elektronisk markedsføringsmateriell som omfatter EE-produkter. Teksten skal være iøynefallende, lett lesbar og skille seg ut fra øvrig informasjon. Informasjonsplakater til bruk i butikken kan lastes ned fra www.miljodirektoratet.no under tema EE-avfall.

Hva kan du levere i butikken?

Du kan levere så godt som alle typer elektriske og elektroniske apparater. Dette er eksempler på avfall du kan levere gratis i butikken:

  • mobiltelefoner
  • elektrisk verktøy
  • sparepærer
  • lysstoffrør
  • komfyrer
  • kjøleskap
  • tørketromler
  • PC og utstyr til denne
  • varmeovner
  • lamper

Produsentenes og importørenes plikter

Alle produsenter og importører av EE-produkter plikter å være medlem i et godkjent returselskap for EE-avfall. Medlemskapet skal dekke de produktgruppene av EE-produkter som de importerer eller produserer i Norge. Kravet for importører gjelder både de som importerer ferdige EE-produkter og de som importerer deler og komponenter som så settes sammen til EE-produkter i Norge.

Produsenter og importører skal informere om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall i sitt salgs- og informasjonsmateriell. Informasjonen skal beskrive hvor avfallet kan leveres og at dette kan leveres gratis.

Importører, norske produsenter og representanter har plikt til å rapportere til det godkjente returselskapet de er medlem i.

Representant for utenlandsk produsent og forhandler

En utenlandsk produsent kan utnevne en representant i Norge som ivaretar kravene til importør og produsent i Norge ved å være medlem i godkjent returselskap. Representanten skal ha en skriftlig erklæring om at den representerer den utenlandske produsenten. I tillegg skal representanten informere importører om at de dermed blir fritatt for sine plikter til å være medlem i godkjent returselskap, og de har også plikt til å rapportere nødvendig data til returselskap.

En utenlandsk forhandler som selger direkte til private husholdninger i Norge via netthandel, postordresalg eller lignende skal utnevne en representant i Norge som ivaretar krav til medlemskap i godkjent returselskap. Representanten skal ha en skriftlig erklæring om at den representerer en utenlandsk forhandler. I tillegg har representanten plikt til å rapportere nødvendig data til returselskapet.

Behandlers plikter

Behandlere av EE-avfall har plikt til forsvarlig behandling. I tillegg til eventuelle krav i tillatelser etter forurensningsloven, er det også stilt konkrete krav i avfallsforskriften kapittel 1 om EE-avfall.

For behandlere som har tillatelse etter forurensningsloven og som i tillegg er den første som behandler EE-avfall utover kun mottak, mellomlagring og sortering, eller som eksporterer EE-avfall, har i tillegg ekstra plikter. Dette omfatter krav til å oppnå gjenvinningsandeler og å holde regnskap og rapportere i tråd med avfallsforskriften kapittel 1.

Plikter ved eksport av brukte EE-produkter

Ved grensekryssende forsendelse (eksport) av brukte EE-produkter er det krav til både testing, dokumentasjon og beskyttelse mot skader. Dokumentasjon skal foreligge for hvert enkelt produkt og følge med forsendelsen.

Forhandlere skal ta imot EE-avfall

Alle butikker i Norge som selger EE-produkter er pliktige til gratis å ta imot utrangert utstyr av samme type som de forhandler. Butikkene har plikt til å ta imot utstyret selv om du ikke har kjøpt det hos dem, og de kan heller ikke nekte å ta imot utstyret selv om det er av et annet merke eller fabrikat enn de selv forhandler. Den ubegrensede mottaksplikten gjelder husholdningsavfall. Når det gjelder avfall fra næringsvirksomhet, har forhandleren bare plikt til å ta imot EE-avfall fra din virksomhet gratis dersom dere kjøper ny tilsvarende mengde produkter.

For forhandlere som har salgsareal for EE-produkter på over 400 m2 gjelder det særskilte regler. De skal ta imot alle typer småelektronikk (dvs. produkter med lengste ytre mål under 25 cm) uavhengig av om de selger denne typen produkt selv.


Noen typer EE-avfall kan medføre helserisiko ved håndtering dersom det ødelegges. Dette kan for eksempel være knuste lyskilder som inneholder kvikksølv. Forhandlere kan nekte å ta imot slikt EE-avfall dersom det er ødelagt. De kan da henvise forbrukere til kommunalt mottak for farlig avfall.

Når forhandler tar imot kasserte EE-produkter skal disse sorteres fra øvrig avfall og håndteres slik at de ikke skades eller ødelegges. Oppbevaring skal ikke virke skjemmende eller innebære fare for forurensning eller skade på mennesker eller dyr. Hvis EE-produktet er skadet kan det vanskeliggjøre en miljøriktig behandling som ombruk, materialgjenvinning og utsortering av komponenter. Forhandlere skal iverksette tiltak for å forhindre tyveri av EE-avfall. For EE-avfall som kan inneholde sensitive data, som for eksempel datamaskiner og mobiltelefoner, skal forhandlere ha et tilbud om at dette avfallet kan oppbevares i stasjonær avlåst beholder eller ved tilsvarende sikker lagring.


Forhandlere skal oppbevare de kasserte EE-produktene til de blir hentet av et returselskap, eller alternativt sørge for annen lovlig håndtering av avfallet.

Gjelder også postordre og netthandel

Forhandlere som selger EE-produkter på nett, ved postordresalg eller lignende, har i utgangspunktet samme plikter som andre forhandlere. Ved salg utenfor butikklokale direkte til private husholdninger i Norge skal de tilby gratis returtjeneste ved hvert salg av småelektronikk. Dette kan for eksempel skje ved at det legges ved ferdig frankert konvolutt ved utsendelse av det nye produktet. For større EE-produkter må forhandler også tilby gratis mottak av EE-avfall, men kan ta seg betalt for kostnader forbundet med selve forsendelsen. Prisen for forsendelsen må ikke overstige det beløpet forhandleren krever ved forsendelse av tilsvarende EE-produkter ved salg.

Norske forhandlere som selger EE-produkter til et annet EØS-land ved netthandel, postordresalg eller lignende, skal utpeke en representant i det aktuelle landet. Dette skal skje ved skriftlig erklæring. Pliktene gjelder uavhengig av om det er salg direkte til private husholdninger eller til andre.

Kommunen må sørge for mottak for EE-avfall

Kommunen har plikt til å sørge for at det finnes et tilbud om gratis mottak av EE-avfall fra husholdningene. Kommunen har også plikt til å ta imot EE-avfall fra næringsvirksomhet, men kan kreve betaling for dette.

Kommunen og forhandler har informasjonsplikt

Forhandler og kommune skal informere om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall og at det kan leveres gratis til henholdsvis forhandler og kommune. Forhandler skal informere gjennom oppslag i alle butikklokaler, på nettside og informasjon skal finnes på alt trykket og elektronisk markedsføringsmateriell som omfatter EE-produkter. Teksten skal være iøynefallende, lett lesbar og skille seg ut fra øvrig informasjon. Informasjonsplakater til bruk i butikken kan lastes ned fra www.miljodirektoratet.no
under tema EE-avfall.

Hva kan du levere i butikken?

Du kan levere så godt som alle typer elektriske og elektroniske apparater. Dette er eksempler på avfall du kan levere gratis i butikken:

  • mobiltelefoner
  • elektrisk verktøy
  • sparepærer
  • lysstoffrør
  • komfyrer
  • kjøleskap
  • tørketromler
  • PC og utstyr til denne
  • varmeovner
  • lamper


Produsentenes og importørenes plikter

Alle produsenter og importører av EE-produkter plikter å være medlem i et godkjent returselskap for EE-avfall. Medlemskapet skal dekke de produktgruppene av EE-produkter som de importerer eller produserer i Norge. Kravet for importører gjelder både de som importerer ferdige EE-produkter og de som importerer deler og komponenter som så settes sammen til EE-produkter i Norge.

 

Produsenter og importører skal informere om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall i sitt salgs- og informasjonsmateriell. Informasjonen skal beskrive hvor avfallet kan leveres og at dette kan leveres gratis.

Importører, norske produsenter og representanter har plikt til å rapportere til det godkjente returselskapet de er medlem i.

Representant for utenlandsk produsent og forhandler

En utenlandsk produsent kan utnevne en representant i Norge som ivaretar kravene til importør og produsent i Norge ved å være medlem i godkjent returselskap. Representanten skal ha en skriftlig erklæring om at den representerer den utenlandske produsenten. I tillegg skal representanten informere importører om at de dermed blir fritatt for sine plikter til å være medlem i godkjent returselskap, og de har også plikt til å rapportere nødvendig data til returselskap.

En utenlandsk forhandler som selger direkte til private husholdninger i Norge via netthandel, postordresalg eller lignende skal utnevne en representant i Norge som ivaretar krav til medlemskap i godkjent returselskap. Representanten skal ha en skriftlig erklæring om at den representerer en utenlandsk forhandler. I tillegg har representanten plikt til å rapportere nødvendig data til returselskapet.

Behandlers plikter

Behandlere av EE-avfall har plikt til forsvarlig behandling. I tillegg til eventuelle krav i tillatelser etter forurensningsloven, er det også stilt konkrete krav i avfallsforskriften kapittel 1 om EE-avfall.

For behandlere som har tillatelse etter forurensningsloven og som i tillegg er den første som behandler EE-avfall utover kun mottak, mellomlagring og sortering, eller som eksporterer EE-avfall, har i tillegg ekstra plikter. Dette omfatter krav til å oppnå gjenvinningsandeler og å holde regnskap og rapportere i tråd med avfallsforskriften kapittel 1.

Plikter ved eksport av brukte EE-produkter

Ved grensekryssende forsendelse (eksport) av brukte EE-produkter er det krav til både testing, dokumentasjon og beskyttelse mot skader. Dokumentasjon skal foreligge for hvert enkelt produkt og følge med forsendelsen.


Mottak av avfall fra båter

Båthavner har plikt til å motta driftsavfall fra båter. Havnene skal utarbeide en avfallsplan som skal bidra til at avfallet håndteres etter gjeldende regelverk.

 
Etablering og drift av mottaksordninger
Avfall fra skip (inkludert lasterester) blir regulert av forurensningsforskriften kapittel 20. Bestemmelsene er en implementering av EU-direktiv 2000/59/EC. Hensikten er å få til en reduksjon av forurensende utslipp og forsøpling i kystnære og internasjonale havområder. Levering av avfall til havner skal lettes ved rask ekspedering i tilstrekkelig utbygde mottak, og spesielt ved at avfallsgebyret inngår som en del av havneavgiften.
 
Avfallsplaner og rapportering
Havneansvarlig skal sørge for at avfallet er identifisert og blir håndtert i samsvar med en plan utarbeidet i samråd med berørte parter (spesielt rederier og fylkesmannen). Sjøfartsdirektoratet fører tilsyn med skipenes plikter, og kan gi pålegg til skipsfører. Fylkesmannen fører tilsyn med havnenes plikter, kan gi pålegg til havneansvarlig, og skal motta rapporter om mottaksordningen fra havneansvarlig.  
 

Mottaksplikt for miljøskadelige batterier

Det er krav til mottak, innsamling og behandling av kasserte batterier.

 

Forhandlere

Forhandlere som selger produkter med batterier, har plikt til å ta disse gratis i retur fra kundene.

Importører

Produsenter og importører har plikt til å samle inn og levere batteriene videre til miljømessig forsvarlig behandling.

Importørene har etablert to selskaper, AS Batteriretur og AS Rebatt, som samler inn og gjenvinner batterier. Dette er non-profit-selskaper som alle kan bli medlem i. Ved å være medlem har du som importør oppfylt innsamlings- og behandlingsplikten. Kostnadene dekkes av en avgift som kreves inn av tollvesenet ved import.

Oppsetting og tømming av avfallsbeholdere

Den som driver kiosk, kafé, gatekjøkken, pølsebu, kaffebar og lignende utsalgssted, skal sørge for å sette opp avfallsbeholdere i nærheten av salgsstedet og å tømme disse. Det samme gjelder også den som driver campingplass, turisthytte eller annet turistanlegg.

Innehaverne har også plikt til å rydde opp i området rundt virksomheten.
 
Kommunen har plikt til å sette opp og tømme avfallsbeholdere på utfartssteder og andre sterkt besøkte offentlige steder, hvor det må regnes med at avfall vil bli gjensatt.
 

Retursystemer for emballasje til drikkevarer

Emballasje til drikkevarer er i hovedsak regulert gjennom avgifter. Dette skal hindre forsøpling og sikre høy innsamlingsgrad. 

Utsalsstader som sel drikkevarer på panteflasker, har plikt til å ta i retur tomemballasje som dei sjølve forhandlar. Utsalsstaden skal også betale ut panten i kontantar dersom kunden ønskjer det.

Emballasje til drikkevarer er i hovudsak regulert gjennom avgifter. Dette skal hindre forsøpling og sikre høg innsamlingsgrad.

Utsalsstader som sel drikkevarer på panteflasker, har plikt til å ta i retur tomemballasje som dei sjølve forhandlar. Utsalsstaden skal også betale ut panten i kontantar dersom kunden ønskjer det.

Etablerte retursystem

Emballasje til drikkevarer er i hovudsak regulert gjennom avgifter. Dette skal hindre forsøpling og sikre høg innsamlingsgrad. Etablerte returselskap får reduksjon i miljøavgifta på drikkevareemballasje dersom dei kan vise til større returdel enn 25 prosent. Avgifta blir redusert i takt med stigande returdel, og ved returdelar over 95 prosent blir det gitt fullt fritak.

Det finst fleire godt etablerte retursystem for drikkevareemballasje. Dei største av dei er:

  • flasker av gjenbruksplast eller gjenbruksglas med pant: Bryggeri- og drikkevareforeningen
  • boksar i stål og aluminium og plastflasker med pant (eingongsemballasje til gjenvinning): Norsk Resirk
  • eingongsemballasje i glas utan pant: Norsk Glassgjenvinning AS (Syklus AS)
  • drikkekartong utan pant: Grønt Punkt Norge

Annan emballasje er regulert gjennom frivillige avtalar mellom Miljøverndepartementet og emballasjebransjen. Sjå òg Emballasje, innsamling og gjenvinning.

Retur og pant hos forhandlarar og serveringsstader

Utsalsstader som sel drikkevarer på panteflasker, har plikt til å ta i retur tomemballasje som dei sjølve forhandlar. Utsalsstaden skal også betale ut pant i kontantar dersom kunden ønskjer det.

Kafear, restaurantar og andre serveringsstader

Ved kjøp av drikkevarer i kafear, restaurantar og andre serveringsstader er det normalt at ein betaler for innhaldet i flaska og ikkje sjølve flaska. Serveringsstaden er uansett med i ei returordning og leverer tomemballasjen til bryggjeri/forhandlar og har normalt ein returdel på 100 prosent dersom ein ser bort frå mogleg brekkasje. I tilfelle der serveringsstadene sel drikkevarer som kunden tek med seg ut, er dei å rekne som ein kiosk og skal betale ut pant ved innlevering av tomemballasje.


Open brenning og brenning av avfall i småomnar

Open brenning og brenning av avfall i småomnar er i utgangspunktet forbode.

Næringsavfall

Open brenning av næringsavfall er alltid forbode dersom de ikkje har eit spesifikt løyve til det etter forureiningslova. Det same gjeld forbrenning av næringsavfall i småomnar.

Lokale forskrifter kan opne for visse typar brenning utan løyve

Open brenning av hushaldsavfall eller brenning av hushaldsavfall i småomnar kan vere lovleg dersom det ligg føre løyve etter forureiningslova, eller dersom forureininga er rekna som vanleg. Kommunen kan også vedta ei forskrift om open brenning og brenning av avfall i småomnar som presiserer kva typar vanleg forureining som er lovlege i den aktuelle kommunen.

Til vanleg forureining reknar ein til dømes halmbrenning i jordbruket, flatebrenning i skogbruket og opptenning/brenning av avispapir i vedomnen heime eller på hytta.

Dersom kommunen har vedteke forskrift om open brenning og brenning av avfall i småomnar, vil denne forskrifta kunne opne for visse typar brenning utan løyve. Det kan til dømes vere open brenning på grillinnretningar, utepeisar, kaffibål, halmbrenning på stubb i jordbruket og brenning av avfallstrevirke i vedomn i hushaldet, med unntak av impregnert og måla trevirke.

Kommunen er tilsynsmyndigheit

Kommunen fører tilsyn med all open brenning og brenning av avfall i småomnar. Kommunen kan mellom anna påleggje den som forureinar, å sørgje for å stanse, fjerne eller avgrense verknaden av forureininga, gi forureiningsgebyr og melde ulovleg forureining til politiet.

På nettstaden Lovdata kan du finne om din kommune har fastsett lokale forskrifter om open brenning og brenning av avfall.


Miljøinformasjon

Plikt til å ha og gi ut miljøinformasjon

Alle virksomheter skal ha kunnskap om forhold ved virksomheten som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet. Enhver har rett til å få miljøinformasjon fra din virksomhet.

 

Plikt til å ha miljøinformasjon

Alle virksomheter skal ha kunnskap om forhold  ved virksomheten, blant annet innsatsfaktorer og produkter, som medfører en risiko for miljøpåvirkning av et visst omfang.
 

Hvem gjelder dette?

Dette gjelder alle virksomheter som er etablert i Norge, både norske og utenlandske. Dersom din virksomhet produserer, importerer, bearbeider, omsetter eller bruker produkter, har dere et særlig ansvar for å ha tilgjengelig informasjon om disse produktene.

Miljøinformasjon om produkter

Hvis du produserer, importerer, bearbeider, omsetter eller bruker produkter, har du særlig ansvar for å gi ut miljøinformasjon om disse produktene. Med produkter menes både råvare, hjelpestoff, halvfabrikat og ferdig vare av ethvert slag.
Miljøinformasjon om et produkt skal svare på følgende spørsmål:
  • inneholder produktet komponenter eller har produktet egenskaper som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse?
  • hvilke komponenter eller egenskaper er det?
  • hvordan må produktet håndteres for å unngå helseskade eller miljøforstyrrelse?
  • hvilke vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser medfører produksjon og distribusjon av produktet?
  • hvem er tilvirker eller importør av produktet?

Plikt til å gi ut miljøinformasjon

Virksomheten har plikt til å gi ut miljøinformasjon om forhold ved virksomheten, blant annet innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet, til alle som spør om slik informasjon.  
Miljøinformasjon er:
  • faktiske opplysninger og vurderinger om miljøet. Med miljø forstås det ytre miljø inkludert kulturminner og kulturmiljø
  • opplysninger om faktorer som påvirker eller kan påvirke miljøet, herunder
       - planlagte og iverksatte tiltak eller aktiviteter i miljøet
       - produkters egenskaper eller innhold
       - forhold ved drift av virksomhet
  • administrative avgjørelser og tiltak, herunder enkeltavgjørelser, avtaler, regelverk, planer, strategier og programmer samt tilhørende analyser, beregninger og forutsetninger
  • opplysninger om menneskers helse, sikkerhet og levevilkår som kan bli berørt av tilstanden i miljøet eller av faktorer som kan påvirke miljøet

Helse- og miljøfare - kjemikalier og produkter

Aktsomhetsplikt

Dersom du produserer, importerer, omsetter, bruker eller på annen måte behandler et produkt som kan skade helse eller miljø, skal du vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge og begrense slike skader.

Tilleggsinformasjon for bransjen

  • Bransjen er brukere av mange ulike typer kjemikalier. Du har et ansvar for å skaffe deg tilstrekkelig kunnskap om helse- og miljøfarlige egenskaper ved de stoffene og produktene du bruker.
  • Du kan finne informasjon om farlige kjemikalier bl.a. i HMS-datablader eller i annen produktinformasjon fra din leverandør. HMS-datablader er et standardisert dokument som skal gi informasjon om kjemikaliers helse- miljø, brann- og eksplosjonsfarlige egenskaper.  De gir også anvisninger om hvilke forholdsregler som bør tas ved bruk, bl.a. for å sikre trygg håndtering, lagring og avhending av kjemikaliene og tiltak ved utilsiktet utslipp.

Aktsomhetsplikten følger av produktkontrolloven § 3, og gjelder for produkter som ikke er regulert med tanke på sikkerhet for helse og miljø i særlover.
 

Kunnskapsplikt for importør og produsent

Som importør eller produsent har du en særlig plikt til å vise aktsomhet; du har kunnskapsplikt. Det innebærer at du aktivt må skaffe deg den informasjon som er nødvendig for å kunne vurdere om produktet er helseskadelig eller miljøskadelig. Du skal ha spesialkunnskaper om produktets art, egenskaper og risikoforhold.
 

Hva kan skade helse og miljø?

Risiko for helseskade kan blant annen skyldes:
  • konstruksjonsfeil
  • uhensiktsmessig konstruksjon i forhold til formålet
  • mangel på sikkerhetsanordninger
  • uheldig utforming
  • innhold av farlige kjemikalier
  • støy
  • mangelfull informasjon
Risiko for miljøskade skyldes først og fremst innhold av miljøskadelige kjemikalier.
 

Importører og forhandlere må ha tiltak for å unngå helse- og miljøskader

Dersom du importerer eller forhandler et produkt, skal du forebygge at produktet medfører helseskade eller miljøforstyrrelse gjennom andres bruk av produktet. Det stilles større krav til importør enn til forhandler.
 
Tiltaket skal bidra til trygg bruk innenfor rammen av det produktet er ment for eller den bruk som rimelig kan forventes. Tiltaket skal også bidra til at produktet ikke medfører miljøskade ved forventet bruk eller som avfall.
 
Rimelige tiltak kan blant annet være:
  • advarselsmerking
  • informasjon om helse- og miljøfarlige egenskaper og virkninger
  • bruksanvisninger
  • forsvarlig emballering
  • tilbakekall av produkter
  • utbedring av produkter

Særlig informasjonsplikt for forbrukerprodukter

Hvis du importerer forbrukerprodukter, plikter du å sørge for at bruker av produktet får tilstrekkelig og relevant informasjon. Informasjonen skal være tydelig, lett tilgjengelig og tilpasset brukerens behov. Informasjonen skal sette forbruker i stand til å vurdere sikkerheten ved produktene.
 
Eksempler på informasjon er brukerveiledninger, monteringsanvisninger og råd om bruk og vedlikehold av produktet. Kravene til produktet i lov, forskrift eller standard gjelder selv om det gis informasjon til forbruker.

Begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige stoffer og produkter

Mange helse- og miljøfarlige stoffer og produkter er regulert i produktforskriften og REACH vedlegg XVII. Enkelte farlige stoffer og produkter er det forbudt å produsere, importere, omsette og bruke.

Tilleggsinformasjon for bransjen

Aktuelle eksempler:

Bunnstoff for båter: Det er forbud mot bruk av tinnorganiske forbindelser i bunnstoff for båter. Det er også forbudt å bruke tinnorganiske forbindelser som begroingshindrende midler på andre innretninger eller utstyr som er helt eller delvis nedsunket i vann.

Maling: Det er også forbudt å bruke maling som inneholder: 
- blykarbonater og blysulfater
- kadmium og kadmiumforbindelser 

Impregnert trevirke: Det er strenge krav til import, omsetning og bruk av CCA-impregnert trevirke og kreosotimpregnert trevirke. Les mer

Klorerte løsemidler: Det er forbudt å bruke diverse klorerte løsemidler. 

Nonylfenol til rengjøring: Det er forbudt å bruke nonylfenol og nonylfenoletoksilat i konsentrasjoner på 0,1 vektprosent eller mer til rengjøring.

Oktylfenol: Det er forbudt å bruke oktylfenol og oktylfenoletoksilater og stoffblandinger som inneholder disse stoffene. Enkelte produktgrupper er unntatt fra forbudet.

Et forbud kan gjelde generelt, for visse produktgrupper eller for enkelte bruksområder.

Les mer om begrensningene her.

 
Oversikt over regulerte stoffer og produkter i produktforskriften og REACH vedlegg XVII
På nettsiden http://www.miljodirektoratet.no/kjemikaliesok/ finner du en oversikt over stoffer, stoffblandinger og produktgrupper som er regulert i produktforskriften og REACH vedlegg XVII.
 

Bekjempningsmidler

Bekjempningsmidler er kjemiske eller biologiske produkter som inneholder stoffer som skal hindre uønskede dyr, bakterier, sopp eller planter å gjøre skade på bl.a. skog, avlinger og hus eller andre byggverk. Bekjempningsmidler er strengt regulert i Norge.

Plantevernmidler

Produkter som skal beskytte planter kalles sprøytemidler eller plantevernmidler. Alle slike midler som benyttes i Norge i dag, skal være godkjent av Mattilsynet.

Mange tidligere vanlig brukte plantevernmidler er nå forbudt i Norge og mange andre land på grunn av alvorlige effekter på miljø og helse. Mattilsynet forvalter regelverket om bruken av plantevernmidler.

Les mer om bruken av plantevernmidler hos mattilsynet.no

Biocider

Et biocidprodukt brukes for å forstyrre, uskadeliggjøre eller på annen måte forhindre virkning av skadelige organismer. Eksempler på produkttyper er treimpregneringsmidler, bunnstoff til båter, desinfeksjonsmidler, insektrepellenter, rottemidler og slimbekjempningsmidler (til f.eks. resirkulert prosessvann og kjølevann).

Alle virkestoffer og selve biocidproduktet må oppfylle kravene i biocidforskriften for å kunne bli innført, omsatt eller brukt i Norge. Godkjenning av biocidprodukter kreves når det enkelte produkts aktive stoff(er) er godkjent i henhold til EUs biocidforordning. Miljødirektoratet har hovedansvar for arbeidet med biocider.

Les mer om godkjenning av biocider og biocidprodukter.

Enkelte stoffer og produkter som tidligere ble brukt til impregnering eller som bekjempningsmidler, har egenskaper som gjør at de i dag er forbudt eller strengt regulert. Dette gjelder pentaklorfenol (PCP), tinnorganiske forbindelser, kreosot, kvikksølv, arsen og krom (jf. produktforskriften).


Substitusjonsplikt

Dersom verksemda di bruker eit produkt som kan føre til skade på helse og miljø, skal de vurdere om de kan erstatte produktet med eit som er mindre skadeleg.

Dersom verksemda di bruker eit produkt som kan føre til skade på helse og miljø, skal de vurdere om de kan erstatte produktet med eit som er mindre skadeleg.

Substitusjonsplikta betyr at du pliktar å erstatte helse- og miljøfarlege kjemikaliar med mindre farlege alternativ dersom det kan skje utan urimeleg kostnad eller ulempe.


Erstatning av kjemikaliar må alltid vurderast heilskapleg med tanke på den faktiske risikoen som ulike alternativ kan utgjere. Før erstatninga må eigenskapane ved dei nye kjemikaliane du planlegg å ta i bruk, vere tilstrekkeleg dokumenterte med tanke på helse- og miljøfare.

Kven gjeld substitusjonsplikta for?

Substitusjonsplikta gjeld for alle verksemder som bruker produkt som inneheld helse- og miljøfarlege kjemikaliar. Plikta inkluderer både bruk i drifta til verksemda og bruk som råvare i produkt som verksemda framstiller.

Substitusjonsplikta gjeld både for privat og offentleg sektor, for produksjonsverksemder og tenesteytande verksemder.


Utslipp

Plikt til å unngå forurensning

Ingen har lov å forurense eller gjøre noe som kan føre til forurensning uten at dette skjer i henhold til en tillatelse eller forskrift.

Tilleggsinformasjon for bransjen

Bunnstoff som inneholder biocider har skadelige effekter på livet i sjøen. Også andre båtprodukter kan inneholde miljøgifter som kan forurense grunnen i båthavner og i sjøen. Søl i forbindelse med fylling av olje og drivstoff kan gi dårlig vannkvalitet og annen forurensning.
 
Alle marinaer har plikt til å forhindre at forurensning skjer, og ha nødvendig utstyr tilgjengelig for å hindre akutt forurensning.
 
Oppsamling av avskrapet bunnstoff
Vedlikehold av båter kan føre til utslipp av miljøgifter. Malingsrester som inneholder bunnstoff kan være en kilde til forurensning hvis det ikke samles opp. Virksomhetene har leveringsplikt for farlig avfall. Les mer om farlig avfall fra marinaer
 
Forurensning fra kloakkutslipp 
Det er i utgangspunktet forbudt å slippe ut kloakk i sjøområder innenfor en avstand av 300 meter fra land. Kommunene kan fastsette lokale forskrifter med strengere eller mer lempelige krav. Kontakt Sjøfartsdirektoratet for eventuelle spørsmål.

  • Ved fare for forurensning skal den ansvarlige sørge for tiltak for å hindre at den inntrer.
  • Har forurensningen skjedd, skal den ansvarlige sørge for tiltak for å stanse, fjerne eller begrense virkningen av den.

  Med forurensning forstås:

  • tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, vann eller i grunnen
  • støy og rystelser
  • påvirkning av temperaturen

som er eller kan være til skade eller ulempe for miljøet.


Bygging og graving i forurenset grunn

Dersom bygge- og anleggsvirksomheten foregår på forurenset grunn, må det utarbeides en egen tiltaksplan.

Før bygging og graving finner sted, må du som tiltakshaver vurdere om det er forurenset grunn i det området det skal graves eller bygges i. Om nødvendig må tiltakshaveren foreta nærmere undersøkelser og vurdere om det planlagte arbeidet kan medføre fare for spredning av forurensninger.
 
Tiltaksplan skal lages ved grunnforurensning
Der det finnes grunnforurensning skal det i en særskilt tiltaksplan redegjøres for hvordan spredning av forurensning skal unngås, og hvilken miljøkvalitet grunnen skal ha etter at tiltaket er gjennomført.
 
Tiltaksplanen sendes kommunen
Tiltaksplanen sendes vanligvis til kommunen sammen med søknad etter plan- og bygningsloven, der slik søknad er nødvendig. Nærmere om krav til tiltaksplan og behandlingen av denne finnes i kapittel 2 i forurensningsforskriften.
 

Mudring, dumping og utfylling av materiale i sjø og vassdrag

Mudring og dumping er i utgangspunktet forbudt. Tilsynsmyndigheten kan gi tillatelse til mudring og visse typer dumping.
 

Mudring og dumping fra skip

Mudring og dumping av materiale i sjø og vassdrag fra skip reguleres i forurensningsforskriften kapittel 22. Mudring og dumping fra skip er i utgangspunktet forbudt, men forurensningsmyndigheten kan gi tillatelse til mudring. 
Forurensningsmyndigheten kan også gi tillatelse til dumping av:

- muddermasser, løsmasser og stein

- fiskeavfall fra fiskeforedling/prosessering på land

- annet avfall/materiale i helt spesielle situasjoner hvor deponering på land  medfører uakseptabel fare eller skade

Uten tillatelse etter forurensningsforskriften er det forbudt å:

  • dumpe avfall eller annet materiale i sjø eller vassdrag fra lekter eller andre sjøgående fartøy
  • forflytte, slamsuge og forskyve masser fra bunnen og fjerne bunnsedimenter
  • plassere materiale i sjø eller vassdrag for et annet formål enn det opprinnelig ble bygd eller konstruert for

Mudring eller dumping fra land
Mudring eller dumping fra land reguleres ikke i forurensningsforskriften. . Behovet for tillatelse til mudring eller dumping fra land skal vurderes etter forurensningsloven § 8 tredje ledd. Ved fare for forurensning, for eksempel i større saker og ved mudring og dumping der sedimentene i tiltaksområdet på dumpestedet er forurensede, kreves det tillatelse etter forurensningslovens § 11. I tillegg må tiltakshaver som regel ha tillatelse fra kommunen i henhold til plan- og bygningsloven for å gjennomføre mudringstiltak i sjø, når tiltaket skjer fra land.

Utfylling
Utfylling i sjø reguleres ikke i forurensningsforskriften. Behovet for tillatelse til utfylling skal vurderes etter forurensningsloven § 8 tredje ledd. Ved fare for forurensning, for eksempel ved utfylling der sedimentene på utfyllingslokaliteten er forurenset eller ved utfylling med bruk av forurensede masser, kreves det tillatelse etter forurensningsloven § 11. I tillegg må tiltakshaver som regel ha tillatelse fra kommunen i henhold til plan- og bygningsloven for å gjennomføre utfyllingstiltak i sjø.

Søknad om tillatelse
Hvis du planlegger å utføre mudring, dumping eller utfylling i sjø, skal du sende søknad med nødvendige opplysninger til forurensningsmyndigheten.  Ved avgjørelse av søknaden legges det vekt på forurensningsmessige ulemper ved tiltak sammenholdt med de fordeler og ulemper som tiltaket for øvrig vil medføre

Myndighet
Fylkesmannen forurensningsmyndighet i de fleste saker som omhandler mudring, dumping eller utfylling. I enkelte saker er Miljødirektoratet myndighet, blant annet i saker som gjelder dumping av "annet avfall/materiale", jf. forurensningsforskriften § 22-4 bokstav e og "plassering av materiale", jf. forurensningsforskriften § 22-5.

 

Oljeholdig avløpsvann - marinaer


Varsling ved akutt forureining

Dersom eit uhell eller ei ulykke fører til eller kan føre til akutt forureining av det ytre miljøet, skal du straks varsle om dette på telefon 110.

 

Med akutt forureining meiner ein forureining av betydning som oppstår plutseleg, og som ikkje er lovleg etter forureiningslova.

Kven skal du varsle?

Ved å ringje 110 kjem du til brannvesenet, som skal varslast i slike situasjonar. Dersom verksemda har utsleppsløyve, kan løyvet innehalde krav om at også Klima- og forureiningsdirektoratet skal varslast.

Kven skal varsle?

Det er i første rekkje den som er ansvarleg for forureininga, som har plikt til å varsle. Dette gjeld òg ein oppdragstakar som utfører arbeid på vegner av den ansvarlege. Men det ligg også føre ei plikt til å varsle for alle som måtte ha kjennskap til eit akutt utslepp, med mindre det er openbert unødvendig.




Brann- og eksplosjonsvern - sport og idrett

Anlegg som leverer motordrivstoff

Aktsomhetsplikt ved anlegg som leverer motordrivstoff

Enhver som oppholder seg på bensinstasjoner og andre anlegg som leverer motordrivstoff, plikter å opptre med forsiktighet for å forebygge fare for brann eller eksplosjon.

Tilleggsinformasjon for sport og idrett

Dette kravet gjelder for marinaer og andre anlegg som leverer motordrivstoff.

Enhver plikter å opptre i samsvar med skiltet anvisning.
 
Røyking og bruk av ild eller andre tennkilder er forbudt innenfor området hvor brann eller eksplosjon lett kan oppstå.
 
Det er forbudt å fylle motordrivstoff på annet enn fast monterte drivstofftanker, egnede reservekanner og annen egnet transportemballasje. Det er også forbudt å tillate slik fylling. 
 
I forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen er krav om tillatelse erstattet av meldeplikt og samtykke. Informasjon om meldeplikten finnes på DSBs nettsider.
  
I desember 2011 ble temaveiledning om omtapping av farlig stoff utgitt, denne gjelder for drivstoffanlegg og fylleanlegg for propanflasker.

Tilleggsinformasjon:

Regelverk

Publikasjoner

Tilsynsmyndighet


Risikoanalyse for anlegg som leverer motordrivstoff

Den som står for driften av anlegget skal gjøre en risikovurdering.

Tilleggsinformasjon for sport og idrett

Dette kravet gjelder for marinaer og andre anlegg som leverer motordrivstoff.

Den som står for driften av anlegget skal sørge for å kartlegge farer og problemer, og vurdere risiko, samt utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoen. Risikoanalysen skal brukes aktivt i utforming og drift av anlegget. På bakgrunn av risikoanalysen og virksomhetens internkontroll, skal det bl.a. utarbeides sikkerhets- og driftsinstrukser for anlegget.
 

Tilleggsinformasjon:

Regelverk

Tilsynsmyndighet


Fylling av løse gassflasker

Fylling av flaskene kan bare foretas av kompetent personell på godkjente fyllstasjoner. I forbindelse med fylling skal tilstanden til både flasken og ventilen kontrolleres.
Oppbevaring av brannfarlig gass, kategori 1 og 2 over 400 liter skal meldes til DSB. 

Tilleggsinformasjon for sport og idrett

Dette kravet gjelder for marinaer og andre anlegg som leverer motordrivstoff.

Før slik fylling kan skje, skal nødvendige prosedyrer utarbeides. Prosedyrene skal være skriftlige og tilgjengelige på fyllestedet. Operatører som fyller løse gassflasker skal ha gjennomgått nødvendig opplæring. Kunder har ikke lov til å fylle løse gassflasker.
 
I forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff, samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen er kravet om tillatelse erstattet av meldeplikt og samtykke. Ta kontakt med DSB for oppdatert informasjon. Informasjon om meldeplikten finnes DSB.no
I desember 2011 ble Temaveiledning om omtapping av farlig stoff utgitt, denne gjelder for drivstoffanlegg og fylleanlegg for propanflasker.

Tilleggsinformasjon:

Regelverk

Publikasjoner

Tilsynsmyndighet


Melding om drift av anlegg som leverer motordrivstoff

Melding om drift av anlegg som leverer motordrivstoff er regulert av  Forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff, samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen. Krav om tillatelse er erstattet av meldeplikt og samtykke. Informasjon om meldeplikten finnes på DSBs nettsider.
 
 

Tilleggsinformasjon for sport og idrett

Dette kravet gjelder for marinaer og andre anlegg som leverer motordrivstoff.

Meldingen til kommunen skal inneholde opplysninger om:
 
  • hvem som eier og driver anlegget
  • anleggets adresse og telefonnummer
  • utstyr for brannvarsling og brannbekjempelse
  • hvem som har det daglige tilsyn med anlegget
Melding skal også gis ved endringer i driften. 
 

Tilleggsinformasjon:

Regelverk

Publikasjoner

Tilsynsmyndighet


Brannfarlig eller trykksatt stoff

Aktsomhetsplikt - brannfarlig, reaksjonsfarlig eller trykksatt stoff

Enhver som håndterer brannfarlig, reaksjonsfarlig eller trykksatt stoff skal vise aktsomhet og foreta det som er nødvendig for å forebygge fare for brann og eksplosjon og annen ulykke.

Med håndtering menes enhver omgang med brannfarlig, reaksjonsfarlig eller trykksatt stoff. Aktsomhetsplikten gjelder derfor deg som tilvirker, oppbevarer, behandler, transporterer, laster, losser og bruker disse stoffene.

Trykksatt stoff er annet fast, flytende eller gassformig stoff eller stoffblanding enn brann-, reaksjons- og eksplosjonsfarlig stoff, som er under trykk, og som derved kan representere en fare ved kontrollert utslipp.

Brannfarlig stoff er fast, flytende eller gassformig stoff, stoffblanding, samt stoff som forekommer i kombinasjoner av slike tilstander, som i kraft av sitt flammepunkt, kontakt med andre stoffer, trykk, temperatur eller andre kjemiske egenskaper representerer en fare for brann.

Reaksjonsfarlig stoff er fast, flytende eller gassformig stoff, stoffblanding, samt stoff som forekommer i kombinasjoner av slike tilstander, som ved kontakt med vann, ved sitt trykk, temperatur eller andre kjemiske forhold, representerer en fare for farlig reaksjon, eksplosjon eller utslipp av farlig gass, damp, støv eller tåke.

Klassifiseringen av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff fremkommer av tabellen i vedlegg 1 til forskrift 8. juni 2009 om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen. Tabellen er hovedsakelig basert på kriterier for klassifisering av farlige stoffer og stoffblandinger i det Globalt harmoniserte system for klassifisering om merking av kjemikalier (GHS) utgitt av De forente nasjoner (FN). GHS henviser til FN’s test manual for tester som gjelder fysisk-kjemiske egenskaper.

I forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen er krav om tillatelse erstattet av meldeplikt og samtykke. Informasjon om meldeplikten finnes på DSBs nettsider.

Tilleggsinformasjon:

Regelverk

Publikasjoner

Tilsynsmyndighet


Risikoanalyse - brannfarlig og trykksatt stoff

Som eier eller bruker skal du gjennom en risikoanalyse identifisere de ulykkeshendelser om kan oppstå ved all håndtering av brannfarlig eller trykksatt stoff, og de konsekvenser dette kan få for liv, helse, miljø og materielle verdier.

Analysen skal danne grunnlaget for en vurdering av de tiltakene som du må iverksette for å avverge eller begrense konsekvenser ved eventuelle ulykkeshendelser.
 
 

Tilleggsinformasjon:

Regelverk

Tilsynsmyndighet


Oppbevaring av farlig stoff

Tillatelse til oppbevaring av farlig stoff reguleres av Forskrift om håndtering av brannfarlig, reaksjonsfarlig og trykksatt stoff, samt utstyr og anlegg som benyttes ved håndteringen. Krav om tillatelse er erstattet av meldeplikt og samtykke. Informasjon om meldeplikten finnes på DSBs nettsider.
 

 

Tilleggsinformasjon:

Regelverk

Publikasjoner

Tilsynsmyndighet


Brannvern

Brannvern - den enkelte si plikt

Alle pliktar å opptre aktsamt for å førebyggje brann, eksplosjon og anna ulykke. Arbeid som medfører risiko for brann, krev særskild aktsemd.

Enhver plikter å vise aktsomhet ved gjennomføring av aktivitet som kan føre til brann.

Det er forbudt å gjøre opp ild eller behandle brannfarlige gjenstander utendørs under slike forhold eller på en slik måte at det kan føre til brann. Oppgjort ild må ikke forlates før den er fullstendig slokket.

Bruk av eld utandørs

Det er i tidsrommet 15. april til 15. september forbudt å gjøre opp ild i eller i nærheten av skog og annen utmark uten tillatelse fra kommunen. Kommunestyret selv kan gjennom lokal forskrift fravike dette forbudet dersom lokale forhold tilsier det. Det er likevel tillatt å gjøre opp ild der det åpenbart ikke kan medføre brann.

Hvis brannfaren er spesielt stor utover tidsrommet nevnt i tredje ledd, kan kommunen innføre forbud mot å gjøre opp ild eller behandle brannfarlige gjenstander utendørs i bestemte områder. Forbudet kan vedtas som forskrift uten forhåndsvarsling og kunngjøring etter forvaltningsloven § 37 andre ledd og § 38 første ledd bokstav c). Kommunen skal sørge for å gjøre forbudet alminnelig kjent på stedet det gjelder.

Tilleggsinformasjon:

Regelverk

Publikasjoner

Tilsynsmyndighet


Brannvern – krav til eigar av bygning eller område

Som eigar av byggverk, område, transportmiddel, produksjonsutstyr eller anna innretning eller produkt pliktar du å sørgje for nødvendige sikringstiltak for å førebyggje og avgrense brann, eksplosjon eller anna ulykke.


Kunnskap om informasjon om brannsikkerhet i byggverk

Eieren av et byggverk skal kjenne kravene til brannsikkerhet som gjelder for byggverket.

Eieren skal ha kunnskap om bygningsdeler, installasjoner og utstyr i byggverket som skal oppdage brann eller begrense konsekvensene av brann.

Eieren skal gjøre den som har rett til å bruke byggverket kjent med kravene som gjelder for bruken av byggverket, og med alle egenskapene ved byggverket som har betydning for brannsikkerheten. Er det flere som har rett til å bruke byggverket, skal eieren sikre at all bruk samordnes på en måte som bidrar til å forebygge brann.

Kontroll og vedlikehold av bygningsdeler og sikkerhetsinnretninger

Eieren av et byggverk skal sørge for at bygningsdeler, installasjoner og utstyr i byggverket som skal oppdage brann eller begrense konsekvensene av brann, blir kontrollert og vedlikeholdt slik at de fungerer som forutsatt. Kontrollen skal avklare om sikkerhetsinnretningene:

a) oppfyller kravene til brannsikkerhet som gjelder for byggverket
b) fungerer hver for seg og sammen med hverandre.

Kontrollens omfang og hyppighet skal være tilpasset sikkerhetsinnretningene og byggverkets størrelse, kompleksitet, bruk og risiko.

Kontroll og vedlikehold av fyringsanlegg

Eieren av et byggverk skal melde fra til kommunen når det er installert nytt ildsted eller gjort andre vesentlige endringer av fyringsanlegget.

Eieren skal sørge for at fyringsanlegget virker som forutsatt. Dersom det blir oppdaget feil på anlegget som vesentlig øker risikoen for brann, skal anlegget stenges for bruk dersom feilen ikke utbedres umiddelbart.

Etter å ha mottatt et varsel om feiing eller tilsyn, skal eieren sørge for at feieren har tilfredsstillende atkomst til hele fyringsanlegget.

Oppgradering av byggverk

Eieren av et byggverk skal sørge for å oppgradere sikkerhetsnivået i byggverket slik at det minst tilsvarer nivået som fremkommer av de samlede kravene gitt i byggeforskrift 15. november 1984 nr. 1892 eller senere byggeregler. Oppgraderingen kan skje ved bygningstekniske tiltak, andre risikoreduserende tiltak eller ved en kombinasjon av slike. Oppgraderingsplikten gjelder så langt den kan gjennomføres innenfor en praktisk og økonomisk forsvarlig ramme.

Eieren av byggverk sitt systematiske sikkerhetsarbeid

En virksomhet som eier et byggverk skal fastsette mål og iverksette planer og tiltak for å sikre byggverket mot brann. Virksomheten skal iverksette:

a) rutiner som sikrer at kravene til brannsikkerhet som gjelder for byggverket blir overholdt
b) rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge mangler ved bygningsdeler, installasjoner og utstyr som skal oppdage brann eller begrense konsekvensene av brann
c) rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge mangler ved det systematiske sikkerhetsarbeidet.

Det systematiske sikkerhetsarbeidet skal være tilpasset byggverkets størrelse, kompleksitet, bruk og risiko.

Eiers dokumentasjon av brannsikkerhet

En virksomhet som eier et byggverk skal dokumentere at virksomhetens plikter etter § 4 til § 9 er oppfylt.

Tilleggsinformasjon:

Regelverk

Publikasjoner

Tilsynsmyndighet


Brannvern – krav til verksemd eller brukar

Verksemda di pliktar å gjennomføre eit systematisk helse-, miljø- og sikkerheitsarbeid (internkontroll) for å sikre at krav som er fastsette i eller i medhald av brann- og eksplosjonsvernlova, blir overhaldne.

Verksemda/brukaren skal rapportere til eigaren av brannobjektet om alle forhold som har noko å seie for brannsikkerheita. Eit brannobjekt er definert som bygning, konstruksjon, område, opplag, anlegg o.a. Eigaren av eit brannobjekt har hovudansvar for å dokumentere at det er forskriftsmessig bygd, utstyrt og vedlikehalde med tanke på brannsikkerheit. Sjå krav til eigaren av byggverk

Brannsikkerhet ved bruk av byggverk

Den som har rett til å bruke et byggverk skal:

a) sørge for at byggverket brukes i samsvar med kravene til brannsikkerhet som gjelder for byggverket
b) unngå unødig risiko for brann, og sørge for at rømningsveiene opprettholder sin funksjon, herunder at fremkommeligheten ikke reduseres
c) informere eieren om endringer, forfall og skader i byggverket eller sikkerhetsinnretningene som kan påvirke sikkerheten mot brann
d) ved forhold som vesentlig reduserer brannsikkerheten, straks gjennomføre ekstraordinære tiltak inntil risikoen er normalisert.


Brukerens systematiske sikkerhetsarbeid

En virksomhet som har rett til å bruke et byggverk skal fastsette mål og iverksette planer og tiltak for å redusere risikoen for brann i byggverket. Virksomheten skal iverksette:

a) rutiner som sikrer at byggverket brukes i samsvar med kravene til brannsikkerhet som gjelder for byggverket
b) rutiner for evakuering og redning ved brann i byggverket
c) rutiner som sikrer at personer med arbeidsplass i byggverket har tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter i å forebygge og bekjempe brann
d) rutiner som sikrer at alle som oppholder seg i byggverket får tilstrekkelig informasjon om hvordan de skal unngå brann og opptre ved brann
e) rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge mangler ved det systematiske sikkerhetsarbeidet.

Det systematiske sikkerhetsarbeidet skal være tilpasset risikoen for brann som følge av virksomhetens bruk av byggverket.

Brukerens dokumentasjon

En virksomhet som har rett til å bruke et byggverk skal dokumentere at virksomhetens plikter etter § 11 og § 12 er oppfylt.

Tilleggsinformasjon:

Regelverk

Publikasjoner

Tilsynsmyndighet


Transport av farlig gods

Transport av farlig gods

Enhver person eller virksomhet som laster, losser, transporterer, sender, mottar eller på annen måte kommer i befatning med transport av farlig gods er pliktig til å følge forskrift om transport av farlig gods på veg og jernbane og ADR/RID.

Definisjoner av farlig gods:

Varer som er definert som farlig gods i henhold til bestemmelsene i ADR og RID omfatter gods som det er forbudt å transportere samt gods som bare kan transporteres på visse betingelser i henhold til ADR og RID.
 
Om din virksomhet klassifiserer, pakker, fyller, laster, losser, mottar for transport, fomidler transport, transporterer eller på annen måte kommer i befatning med transport av farlig gods, skal virksomheten utpeke en eller flere sikkerhetsrådgivere med gyldig kompetansebevis.
 

Inndeling av farlig gods i klasser

Farlig gods inndeles i følgende klasser:

    Klasse 1 - eksplosive stoffer og gjenstander
    Klasse 2 - gasser
    Klasse 3 - brannfarlige væsker
    Klasse 4.1 - brannfarlige faste stoffer
    Klasse 4.2 - selvantennende stoffer
    Klasse 4.3 - stoffer som avgir brennbare gasser ved kontakt med vann
    Klasse 5.1 - oksiderende stoffer
    Klasse 5.2 - organiske peroksider
    Klasse 6.1 - giftige stoffer
    Klasse 6.2 - infeksjonsfremmende stoffer
    Klasse 7 - radioaktivt materiale
    Klasse 8 - etsende stoffer
    Klasse 9 - forskjellige farlige stoffer og gjenstander   

Krav om transport, lasting, lossing og håndtering fremkommer i ADR/RID, forskrift om transport av farlig gods på veg og jernbane (se under regelverk).

Enhver person eller virksomhet som laster, losser, transporterer, sender, mottar eller på annen måte kommer i befatning med transport av farlig gods, er pliktig til å følge forskrift om transport av farlig gods på veg og jernbane og ADR/RID. Disse skal også ha sikkerhetsrådgiver. Les mer i forskrift om transport av farlig gods på veg og jernbane kapittel 7 under regelverk.

Krav om transport, lasting, lossing og håndtering fremkommer i ADR/RID,  forskrift om transport av farlig gods på veg og jernbane kapittel 6 (se under regelverk).

Egne regler for farlig avfall


Det gjelder egne krav for håndtering av ulike typer farlig avfall. Se mer om dette under "Forurensning" og "Avfall" for den enkelte bransje eller her

Tilleggsinformasjon:

Regelverk

Publikasjoner

Tilsynsmyndighet


Andre krav

I tillegg til kravene vi har prioritert som de viktigste, kan det også finnes andre bransjespesifikke og/eller mer utfyllende krav innen DSBs forvaltningsområde. En fullstendig oversikt over regelverkskravene finnes på Lovdata og i DSBs publikasjoner.



El-sikkerhet - sport og idrett

Elektrisk utstyr

Bruk av elektrisk utstyr

Du må kun bruke elektrisk utstyr til det utstyret er konstruert for. Mennesker og husdyr skal være beskyttet mot fare som kan oppstå ved direkte berøring av spenningsførende deler på elektrisk utstyr. 

Generelle krav til bruk

Produsent, importør eller den som på annen måte markedsfører elektrisk utstyr har ansvaret for at utstyret er konstruert og produsert i henhold til gjeldende regelverk.

 

Utstyret skal brukes i henhold til sitt formål

Sikkerheten er ikke alltid bygget inn i produktet, og du har derfor et selvstendig ansvar for bruken av utstyret. Se forskrift om elektrisk utstyr § 10 under regelverk.
 

Beskyttelse mot elektriske støt ved normal bruk

Mennesker og husdyr skal være beskyttet mot fare som kan oppstå ved direkte berøring av spenningsførende deler av anlegg og utstyr. Dette kan oppnås ved:
  • å hindre at mennesker og dyr blir utsatt for strømgjennomgang
  • å begrense slik strøm til ufarlig størrelse.

I forskrift om elektriske lavspenningsanlegg § 20 står det: Mennesker og husdyr skal være beskyttet mot fare som kan oppstå ved direkte berøring av spenningsførende deler av anlegg og utstyr.

Sjekkpunkter for eier 

Dette er punkter du som eier av virksomhet bør sjekke i forhold til elektrisk utstyr:

 

  • Elektrisk utstyr skal være CE-merket. Se forskrift om elektrisk utstyr § 14 under regelverk.
  • All sikkerhetsinformasjon for produktet skal være på norsk.
    Se forskrift om elektrisk utstyr § 13 under regelverk.
  • Sett deg nøye inn i hvordan produktet skal brukes og vedlikeholdes.
  • Følg anvisningene fra produsenten.
  • Ikke monter elektrisk utstyr som det ikke er tillatt å montere selv. Se brosjyre om hva en kan gjøre selv under publikasjoner.
  • Sjekk merking av produkt, forpakning eller hylle når du kjøper elektrisk materiell. Materiell som er ment for forbruker og er beregnet på å kunne inngå i et fast elektrisk anlegg, skal installeres av en registrert installasjonsvirksomhet. Dette skal du få informasjon om i butikken før du kjøper materiellet.
  • Ikke monter elektrisk utstyr selv hvis du ikke er sikker på hvordan det skal gjøres. 

Tilkopling og plassering av elektrisk utstyr

Du må følge produsentens anvisninger når du skal plassere og koble til elektrisk utstyr.

Utstyr som er beregnet for å tilkoples av vanlige forbrukere kan avgi varme. Dette gjelder blant annet lysutstyr, radio og tv. Slikt utstyr må plasseres slik at ventilasjon ikke hindres.

Visse typer lysutstyr som såkalte spotter, avgir sterk varme. Når din virksomhet bygger inn lysarmatur, må du sørge for at brannsikkerhetsmessige egenskaper vurderes.

Som eier av virksomhet må du kjenne til blant annet merkebestemmelser og avstandskrav for plassering og bruk av de produkter som benyttes i virksomheten.


Elektriske lavspenningsanlegg

Elektriske lavspenningsanlegg

Elektriske lavspenningsanlegg omfatter anlegg til bygningsinstallasjoner, alarm- og signalanlegg samt kommunikasjonsanlegg. Lover og forskrifter regulerer hvem som får utføre, reparere og vedlikeholde elektriske anlegg og hvordan disse skal utføres.

Myndighetene stiller krav både til deg som eier, til deg som utfører og til selve utstyret under følgende områder:

  • kvalifikasjonskrav
  • sikkerhetskrav
  • krav til planlegging og utførelse av elektriske anlegg
  • dokumentasjonskrav
  • elektriske påvirkninger av omgivelsene


Som eier er du ansvarlig for at arbeid utført på det elektriske anlegget, utføres av kvalifisert personell. Hvis eier og bruker av elektriske anlegg og elektrisk utstyr ikke selv har den nødvendige kompetanse, plikter han eller hun å påse at den som skal forestå planlegging, utførelse og vedlikehold, inkludert reparasjon, er kvalifisert til de oppgaver som skal utføres.

Les mer om kvalifikasjonskrav i forskrift om kvalifikasjoner for elektrofagfolk §§11-17.

Sikkerhetskrav

Et elektrisk anlegg må oppfylle forskriftens sikkerhetskrav. Mennesker og husdyr må beskyttes mot fare som kan oppstå ved direkte berøring av spenningsførende deler av anlegg og utstyr. Videre må anlegget være utført slik at det ikke er noen fare for at brennbare materialer antennes på grunn av høy temperatur eller elektrisk lysbue.  

Les mer om sikkerhetskrav for elektriske anlegg i forskrift om elektriske lavspenningsanlegg §20.

Krav til planlegging og utførelse av elektriske anlegg

Det elektriske anlegget må være tilpasset forutsatt bruk. Begrepet el-sikkerhet innebærer blant annet en vurdering av alle de forhold som gjelder anleggets bruksområde, som skal sikre at det blir egnet til formålet, for eksempel ved hjelp av risikovurderinger.

Les mer om egnethetskravet i forskrift om elektriske lavspenningsanlegg §16.

Dokumentasjonskrav

Som eier må du oppbevare dokumentasjon på det elektriske anlegget. Dokumentasjonen må oppdateres hver gang det gjøres forandringer på det elektriske anlegget.
Før nytt anlegg tas i bruk og etter hver endring, må den som er ansvarlig for utførelsen eller endringen av anlegget, sørge for at det er kontrollert og prøvet for å sikre at det tilfredsstiller alle kravene i forskriften.

Enhver som er ansvarlig for prosjektering, utførelse eller endring av anlegg skal utstede en erklæring om samsvar med sikkerhetskravene i forskrift om elektriske lavspenningsanlegg kap.V.

Les mer om krav til dokumentasjon i forskrift om elektriske lavspenningsanlegg §12.

Krav til elektriske påvirkninger av omgivelsene

Elektriske anlegg skal være planlagt, utført og vedlikeholdt slik at de ikke frembringer elektriske og elektromagnetiske forstyrrelser som overstiger et nivå der radio, tv, telekommunikasjonsapparater og andre apparater eller anlegg ikke kan virke etter hensikten.

Anlegget og det utstyret som inngår i dette, må ha tilstrekkelig indre immunitet overfor ytre elektromagnetisk påvirkning, slik at anlegget kan fungere sikkert og etter hensikten.

For at kravene til elektromagnetisk forenlighet (EMC) skal oppfylles, må du ved planlegging og utførelse av et anlegg, ta hensyn til de instrukser som produsenten av hver enkelt del har gitt med hensyn til EMC.

Les mer om krav til elektriske påvirkninger av omgivelsene i forskrift om elektriske lavspenningsanlegg §33.


Andre krav

I tillegg til kravene vi har prioritert som de viktigste, kan det også finnes andre bransjespesifikke og/eller mer utfyllende krav innen DSBs forvaltningsområde. En fullstendig oversikt over regelverkskravene finnes på Lovdata og i DSBs publikasjoner.



Produkter - sport og idrett

Aktsomhetsplikt

Dersom du produserer, importerer, omsetter, bruker eller på annen måte behandler et produkt som kan skade helse eller miljø, skal du vise aktsomhet og treffe rimelige tiltak for å forebygge og begrense slike skader.

Aktsomhetsplikten følger av produktkontrolloven § 3, og gjelder for produkter som ikke er regulert med tanke på sikkerhet for helse og miljø i særlover.
 

Kunnskapsplikt for importør og produsent

Som importør eller produsent har du en særlig plikt til å vise aktsomhet; du har kunnskapsplikt. Det innebærer at du aktivt må skaffe deg den informasjon som er nødvendig for å kunne vurdere om produktet er helseskadelig eller miljøskadelig. Du skal ha spesialkunnskaper om produktets art, egenskaper og risikoforhold.
 

Hva kan skade helse og miljø?

Risiko for helseskade kan blant annen skyldes:
  • konstruksjonsfeil
  • uhensiktsmessig konstruksjon i forhold til formålet
  • mangel på sikkerhetsanordninger
  • uheldig utforming
  • innhold av farlige kjemikalier
  • støy
  • mangelfull informasjon
Risiko for miljøskade skyldes først og fremst innhold av miljøskadelige kjemikalier.
 

Importører og forhandlere må ha tiltak for å unngå helse- og miljøskader

Dersom du importerer eller forhandler et produkt, skal du forebygge at produktet medfører helseskade eller miljøforstyrrelse gjennom andres bruk av produktet. Det stilles større krav til importør enn til forhandler.
 
Tiltaket skal bidra til trygg bruk innenfor rammen av det produktet er ment for eller den bruk som rimelig kan forventes. Tiltaket skal også bidra til at produktet ikke medfører miljøskade ved forventet bruk eller som avfall.
 
Rimelige tiltak kan blant annet være:
  • advarselsmerking
  • informasjon om helse- og miljøfarlige egenskaper og virkninger
  • bruksanvisninger
  • forsvarlig emballering
  • tilbakekall av produkter
  • utbedring av produkter

Særlig informasjonsplikt for forbrukerprodukter

Hvis du importerer forbrukerprodukter, plikter du å sørge for at bruker av produktet får tilstrekkelig og relevant informasjon. Informasjonen skal være tydelig, lett tilgjengelig og tilpasset brukerens behov. Informasjonen skal sette forbruker i stand til å vurdere sikkerheten ved produktene.
 
Eksempler på informasjon er brukerveiledninger, monteringsanvisninger og råd om bruk og vedlikehold av produktet. Kravene til produktet i lov, forskrift eller standard gjelder selv om det gis informasjon til forbruker.

Andre krav

I tillegg til de kravene vi har prioritert som de viktigste, kan det finnes andre krav. Mer informasjon om andre regelverkskrav finnes på aktuell etats nettsted.
 
 

Forbrukerprodukter

Alle produkter som er beregnet på forbrukere eller som med rimelighet kan forventes brukt av forbrukere er forbrukerprodukter. Forbrukerprodukter skal være sikre. Brukere av forbrukerprodukter skal få tilstrekkelig og relevant informasjon.

Enkelte forbrukerprodukter er regulert i eget regelverk, for eksempel kosmetikk og næringsmidler. Andre forbrukerprodukter er regulert etter produktkontrolloven eller brann- og eksplosjonsvernloven. Alle i omsetningskjeden har ansvar for at produktene er i samsvar med de krav som stilles i produktkontrolloven og forskrifter etter loven. Produsenter og importører har et særlig ansvar.

Her er noen av produktgruppene som er særskilt regulert etter produktkontrolloven:

  • utstyr til rafting
  • utstyr til fritidsdykking
  • personlig verneutstyr
  • tekstiler, madrasser og stoppede møbler
  • lekeplassutstyr
  • leketøy
  • næringsmiddelimitasjoner
  • barnesikring av lightere og forbud mot lightere med forvekslingsfare

Produkter som er regulert i brann- og eksplosjonsvernloven (§ 26):

  • Gassapparater og utstyr
  • Produkter med flytende brensel

Forbrukerprodukter som ikke er særskilt regulert regnes som hovedregel som sikre hvis de er i samsvar med nasjonal standard eller hvis tilsvarende sikkerhetsnivå kan dokumenteres. Se de ulike standardene på Standardiseringen i Norge.

 Kjemikalier i forbrukerprodukter                           

Bruk av farlige kjemikalier i forbrukerprodukter er også regulert.  

 Informasjonsplikt for forbrukerprodukter
Hvis du importerer forbrukerprodukter plikter du å sørge for at bruker av produktet får tilstrekkelig og relevant informasjon. Informasjonen skal være tydelig, lett tilgjengelig og tilpasset brukerens behov. Informasjonen skal sette forbruker i stand til å vurdere sikkerheten ved produktene.
 
Eksempler på informasjon er:

  • brukerveiledninger
  • monteringsanvisninger
  • råd om bruk og vedlikehold av produktet

Kravene til produktet i lov, forskrift eller standard gjelder selv om det gis informasjon til forbruker.

Tilsynsmyndighet

Meldeplikt farlige produkter

Produsent, importør eller omsetter av produkter skal gi melding til tilsynsmyndighetene hvis han eller hun vet eller burde vite at produktet utgjør en uakseptabel risiko for helseskade eller miljøforstyrrelse.

Du skal melde fra til tilsynsmyndigheten om betydelig risiko som du får kjennskap til eller som du burde kjent til. Meldingen skal inneholde opplysninger om hvilke tiltak som er iverksatt. Meldingen skal sikre myndighetene kunnskap for håndhevelse av gjeldende regler. 
 

Tilsynsmyndighet

  • Miljødirektoratet når det gjelder kjemiske egenskaper og støy
  • Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap (DSB) når det gjelder alle andre egenskaper. DSB er koordinerende myndighet for RAPEX – myndighetenes informasjonssystem om farlige produkter. Produkter omfattet av meldeplikten i lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester vil også være omfattet av RAPEX.


Forbrukertjenester - sport og idrett

Lekeplassutstyr

Lekeplassutstyr skal være utformet og konstruert slik at risikoen for at brukere skades er redusert til et minimum. Ved markedsføring og salg av utstyr til lekeplasser er det krav til blant annet: merking, produktveiledning, monteringsanvisning, anbefalinger om bruk og språk.

Det stilles strenge krav til utstyr til lekeplasser fordi utstyret må tåle stor belastning, hyppig bruk og fordi bruken ofte skjer uten tilsyn fra voksne. Lignende apparater beregnet til privat bruk er leketøy som skal CE-merkes.
 
Kravene gjelder både for lekeplassutstyr som er ferdig montert og for lekeplassutstyr som leveres i deler eller byggesett. Kravene skal være oppfylt i utstyrets forventede levetid og med forutsetning om at nødvendig og tilstrekkelig vedlikehold blir utført.
 
Kravene gjelder:
  • fysiske og mekaniske egenskaper
  • termiske egenskaper
  • brann- og eksplosjonsegenskaper
  • kjemiske egenskaper
  • elektriske egenskaper
  • andre egenskaper som kan påvirke risikoen for helseskade.
 

Kjemikalier

Lekeplassutstyr skal ikke avgi helseskadelige kjemikalier. Les mer om kjemikalier i lekeplassutstyr 
 

Åpninger

Lekeplassutstyr skal ikke ha åpninger og avstander som barn kan bli sittende fast i. Utstyret skal ikke ha fast dimensjonerte åpninger mellom 9 cm og 23 cm.
 

Fallhøyde

Det er krav til underlag og sikkerhetssone. Dersom fallhøyden er over 60 cm, skal fallunderlaget være støtdempende. Ved lavere fallhøyde må krav til fallunderlag vurderes konkret.  Betong, stein eller asfalt skal aldri brukes som fallunderlag.
 

Standarder om lekeplassutstyr

Det er vedtatt standarder som gir veiledning til oppfyllelse av lekeplassforskriftens krav. For lekeplassutstyr som ikke er i overensstemmelse med standardene, må tilstrekkelig sikkerhet dokumenters særskilt. 

Standardene nedenfor erstatter standarder angitt i Vedlegg 2 til forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr. Standardene kan kjøpes hos Standardiseringen i Norge (se under publikasjoner).
 

Oversikt over standardene

  • NS-EN 1176-1 Lekeplassutstyr – Del 1: Generelle sikkerhetskrav og prøvingsmetoder
  • NS-EN 1176-2 Lekeplassutstyr – Del 2: Spesielle tilleggskrav til sikkerhet og prøvingsmetoder for husker
  • NS-EN 1176-3 Lekeplassutstyr – Del 3: Spesielle tilleggskrav og prøvingsmetoder for rutsjebaner
  • NS-EN 1176-4 Lekeplassutstyr – Del 4: Spesielle tilleggskrav til sikkerhet og prøvingsmetoder for svevebaner
  • NS-EN 1176-5 Lekeplassutstyr – Del 5: Spesielle tilleggskrav til sikkerhet og prøvingsmetoder for karuseller
  • NS-EN 1176-6 Lekeplassutstyr – Del 6: Spesielle tilleggskrav til sikkerhet og prøvingsmetoder for vippeutstyr
  • NS-EN 1176-7 Lekeplassutstyr – Del 7: Veiledning for montering, ettersyn, vedlikehold og drift
  • NS-EN 1177 Støtabsorberende lekeplassunderlag – Sikkerhetskrav og prøvingsmetoder.
  • EN 1176 Del 1-7 Lekeplassutstyr og EN 1177 Støtabsorberende lekeplassunderlag, Sikkerhetskrav og prøvingsmetoder, har status som anerkjent norm fordi innholdet i standardene nå er det samme i hele Europa.

Tilsynsmyndighet

Andre krav

I tillegg til kravene vi har prioritert som de viktigste, kan det også finnes andre bransjespesifikke og/eller mer utfyllende krav innen DSBs forvaltningsområde. En fullstendig oversikt over regelverkskravene finnes på Lovdata og i DSBs publikasjoner.

Aktsemdsplikt – forbrukartenester

Som eigar, leiar eller sysselsett i ei verksemd som tilbyr forbrukartenester, må du vise aktsemd og førebyggje at forbrukartenesta eller produktet som inngår i tenesta, fører til helseskade.

Aktsemdsplikta gjeld den utoverretta tilrettelegginga av tenesta. Som tilbydar av ei forbrukarteneste skal du opptre slik forbrukarane ut frå alminnelege føresetnader rimeleg kan vente.
 

Kven har ansvar for kva?

Eigaren/leiaren har eit overordna ansvar for marknadsføring, gjennomføring og heilskapleg tilrettelegging. Andre sysselsette har aktsemdsplikt knytt til eigne arbeidsområde, og må ha tilstrekkeleg opplæring.

Krava gjeld òg for frivillige organisasjonar som yter tenester, og uavhengig av om det tenesta er betalt eller ikkje.

Kva omfattar aktsemdsplikta?

Aktsemdsplikta gjeld for personleg verneutstyr (PVU) og andre produkt som verksemda tilbyr som ein del av forbrukartenesta. Dette kan til dømes vere hjelmar, leddbeskyttarar, alpinutstyr, leikeplassutstyr, rullebrett/rampar, trampolinar og andre sports- og fritidsprodukt. Du skal vurdere om produkta du tilbyr, er trygge og sørgje for ettersyn og vedlikehald for å halde oppe tilstrekkeleg tryggleik.
 

Kunnskapsplikt

Den som eig eller leiar ei verksemd som tilbyr forbrukartenester, har plikt til å skaffe seg nødvendig kunnskap for å kunne vurdere faren for helseskade. Kunnskapsplikta inneber at du skal ha spesialkunnskapar om tenesta og om risiko knytt til henne. 
 

Informasjonsplikt

Den som eig eller leiar ei verksemd som tilbyr forbrukartenester, har plikt til å gi brukarane av tenesta tilstrekkeleg og relevant informasjon, slik at dei er i stand til å vurdere tryggleiken ved tenesta. Informasjonen skal vere tydeleg, lett tilgjengeleg og tilpassa dei behova brukaren har.

I praksis kan du gi slik informasjon gjennom instruksjonar og demonstrasjonar før og medan forbrukartenesta blir utført.

Informasjonsplikta kjem i tillegg til andre tiltak du må setje i verk. Du har altså plikt til å førebyggje farar og helseskade sjølv om du informerer godt om risikoen ved tenesta.

Meldeplikt – forbrukartenester

Som eigar eller leiar av ei verksemd som tilbyr forbrukartenester, skal du straks informere tilsynsmyndigheitene dersom du veit eller burde vite at tenesta utgjer ein uakseptabel risiko for helseskade. Du skal òg informere om dei tiltaka som er sette i verk.

Føresegna om meldeplikt skal sikre at tilsynsmyndigheitene får kunnskap om farlege tenester så tidleg som mogleg. Føresegna strekar under aktsemds- og kunnskapsplikta for den som er ansvarleg for tenesta.



Miljø og helse - sport og idrett

Miljø og helse

Helse, hygiene og sikkerhet i dusj- og badeanlegg

Badeanlegg må ivareta hensyn til helse, hygiene og sikkerhet.

Tilleggsinformasjon for sport og idrett

Legionella

Dersom lokalene har dusjanlegg, skal anlegget bygges, tilrettelegges og drives på en slik måte at det gir tilfredsstillende vern mot Legionella.
 
Legionella finnes overalt i ferskvann. Det kan være risiko for smitte av legionellose i tekniske innretninger for vann. Bakteriene kan bli spredt til omgivelsene, som igjen pustes inn i lungene.
 
Viktige risikofaktorer for legionellavekst er temperaturen i vannet og innholdet av organisk stoff.

Dersom du driver et badeanlegg, herunder boblebad, terapibad og badstu, skal det være utformet og drives slik at dere ivaretar hensyn til helse, hygiene og sikkerhet.
 
Før virksomheten tar i bruk badeanlegget og ved endringer i driften må dere sende en melding til kommunen.

Overordnet miljø- og helsekrav til lokaler, virksomheter og eiendommer

Som ansvarlig for en virksomhet skal du planlegge, bygge, tilrettelegge, drive, og avvikle virksomheten eller eiendommen på en helsemessig forsvarlig måte, slik at den ikke medfører fare for helseskade eller helsemessig ulempe.

Med helsemessig ulempe menes forhold som etter en helsefaglig vurdering kan påvirke helsen negativt og som ikke er helt uvesentlig.




Arbeidsmiljø - sport og idrett

Organisering av arbeidet

Arbeidsavtale / arbeidskontrakt

Arbeidsgiver skal sørge for arbeidskontrakt (skriftlig arbeidsavtale) med arbeidstakere i alle arbeidsforhold.

Dette gjelder uavhengig av om det er en fast stilling eller en midlertidig ansettelse, og uavhengig av hvor lang tid arbeidsforholdet skal vare. Avtalen beskriver arbeidsgiver og arbeidstaker sine rettigheter og plikter.

Som arbeidsgiver plikter du å utforme et utkast til arbeidsavtale i samsvar med § 14-6.

Arbeidstilsynet har utarbeidet en standard arbeidsavtale som dekker kravene til innhold i en arbeidsavtale. Skjemaet finnes på en rekke språk (se lenke nederst på siden).

Når skal avtalen være inngått? 

I arbeidsforhold som varer mer enn en måned, skal arbeidsavtalen være klar snarest mulig, og senest innen en måned etter at arbeidsforholdet startet.

Når arbeidsforholdet varer kortere enn en måned, skal skriftlig arbeidsavtale inngås umiddelbart.

Hva skal avtalen inneholde?

Arbeidsavtalens innhold kan variere, men enkelte opplysninger skal være med i henhold til loven.

Arbeidsavtalen skal minimum gi opplysninger om følgende:

  • Partenes identitet
  • Arbeidsplassen
  • En beskrivelse av arbeidet, eller arbeidstakerens tittel, stilling eller arbeidskategori
  • Tidspunktet for arbeidsforholdets begynnelse
  • Ved midlertidig ansettelse skal
    avtalen også angi hva slags midlertidig ansettelse det er snakk om (vikar, arbeid av 
    midlertidig karakter osv.) og forventet varighet av arbeidsforholdet
  • Arbeidstakerens rettigheter til ferie og feriepenger, og reglene for fastsettelse av ferietidspunktet
  • Arbeidstakerens og arbeidsgiverens oppsigelsesfrister
  • Den gjeldende eller avtalte lønn, samt eventuelle tillegg som ikke inngår i lønnen
  • Lengde og plassering av den avtalte daglige eller ukentlige arbeidstiden
  • Lengden på pauser
  • Avtale om særlig arbeidstidsordning etter bestemmelsene om redusert arbeidstid, fleksibel arbeidstid m.v.
  • Eventuelle prøvetidsbestemmelser
  • Opplysninger om eventuelle tariffavtaler som regulerer arbeidsforholdet

Alminnelig arbeidstid

Loven setter begrensninger for hvor lang den daglige og ukentlige arbeidstiden kan være, og for når på døgnet arbeidstiden kan plasseres.


Begrepet arbeidstid omfatter både den alminnelige arbeidstiden og overtid.
Lovens grenser for alminnelig arbeidstid er:
 
  • 9 timer i løpet av 24 timer
  • 40 timer i løpet av sju dager
 
For grupper med belastende arbeidstidsordninger, for eksempel skift-, turnus-, natt- og søndagsarbeid, er det fastsatt kortere ukentlig arbeidstid:
 
  • 38 timer i løpet av sju dager - for arbeid som drives døgnet rundt på ukens hverdager
  • 36 timer i løpet av sju dager - for arbeid som drives døgnet rundt, hele uken igjennom
Man kan avtale kortere alminnelig arbeidstid gjennom tariffavtale, for eksempel 37,5 timer per uke. Den enkelte arbeidstaker kan også ha avtale med arbeidsgiver om redusert arbeidstid.
 
Arbeidstiden som omtales i arbeidsmiljøloven § 10-4, kan også gjennomsnittsberegnes slik at den i en på forhånd bestemt periode, kan variere fra uke til uke, men slik at den i gjennomsnitt ikke overstiger det arbeidsmiljøloven § 10-4 anslår.
 
Les mer om overtid (på regelhjelp.no)
 
 

Feriepenger

Feriepenger må opptjenes året før ferien skal avvikles.

Dersom man ikke har vært i jobb året før, har man stadig rett på ferie, men ikke rett til feriepenger.
 

Opptjeningsregler

Opptjeningsåret for feriepenger er det forutgående kalenderåret. Ferieåret er det året ferien avvikles. De feriepengene man opptjener i opptjeningsåret, utbetales i forbindelse med ferieavviklingen i det påfølgende ferieåret.
 
Retten til feriepenger er knyttet til arbeidstakerbegrepet - det at man utfører arbeid i annens tjeneste. Freelancere og selvstendige oppdragstakere har ikke rett på feriepenger etter ferieloven.
 

Hva har man krav på i feriepenger?

Feriepengene beregnes ut fra det man har fått som arbeidsvederlag, eller lønn, i opptjeningsåret. Ikke alle utbetalinger inngår i beregningen. Det skal for eksempel ikke beregnes feriepenger av utbetalinger som gjelder dekning av utgifter i forbindelse med tjenesten, som reiseutgifter, feriepenger som er utbetalt i opptjeningsåret eller andel av nettoutbytte.
 
De utbetalinger som inngår, utgjør feriepengegrunnlaget. Ditt feriepengegrunnlag skal fremgå av lønns- og trekksoppgaven for opptjeningsåret.
 
Feriepengene utgjør 10,2 prosent av feriepengegrunnlaget. For arbeidstakere over 60 år, er satsen 12,5 prosent. Dersom dere er omfattet av tariffavtale som gir en femte ferieuke, er den ordinære satsen 12 prosent og for arbeidstakere over 60 år: 14,3 prosent. Den femte ferieuken er imidlertid en del av lønnsoppgjøret mellom partene og er ikke en del av ferieloven.
 
Man har ikke krav på vanlig lønn i ferien istedenfor prosentberegnede feriepenger.
 

Når skal feriepengene utbetales?

Feriepengene utbetales normalt siste vanlige lønningsdag før ferien. Arbeidstakeren kan kreve å få utbetalt feriepengene senest en uke før ferien tar til. Dersom ferien deles, skal feriepengene deles tilsvarende. Reglene om utbetaling av feriepenger kan fravikes ved tariffavtale.
 
Feriepenger skal ikke utbetales som en del av den vanlige lønnen hver måned.
 

Utbetaling av feriepenger ved sykdom og permisjon

Arbeidsgiveren betaler feriepenger av sykepenger som er utbetalt i arbeidsgiverperioden i opptil 16 kalenderdager av en sykeperiode. Tilsvarende gjelder for omsorgspenger for inntil 10 dager som er betalt av arbeidsgiver ved barns eller barnepassers sykdom.
 
Folketrygden utbetaler feriepenger av sykepenger utbetalt av folketrygden, for inntil 48 dager hvert opptjeningsår. Folketrygden utbetaler også - for en begrenset periode - feriepenger for penger opptjent under fødselspermisjon og omsorgspermisjon ved adopsjon. Feriepengene fra folketrygden utbetales i siste halvdel av mai i det påfølgende året.
 

Feriepenger i tillegg til dagpenger

Endringer i folketrygdloven fra 1. juli 2006 gjeninnfører ordningen med feriepenger i tillegg til dagpenger. Dersom man har mottatt dagpenger i mer enn åtte uker i løpet av kalenderåret, utbetaler Folketrygden feriepenger. Feriepenger utgjør 9,5 prosent av brutto dagpenger utbetalt i kalenderåret. For 2006 starter inntjeningsperioden fra 1. juli. Feriepengene skal utbetales så snart som mulig etter utgangen av ferieinntjeningsåret, eller når medlemmet har hevet dagpenger i en full stønadsperiode. Første utbetaling av ferietillegget vil skje i 2007, selv om opptjeningsperioden avsluttes i 2006.
 

Når ferien ikke avvikles

Ferie som ikke er avviklet overførest til neste ferieår. Ferie som ikke avvikles på grunn av sykdom eller foreldrepermisjon skal derimot utbetales første lønningsdag etter ferieårets utløp. 
 

Feriepenger ved oppsigelse

Når arbeidsforholdet opphører, skal arbeidstakeren ha utbetalt feriepengene som er opptjent fram til sluttdato. Utbetalingen skal skje siste lønningsdag før fratreden. Dersom deler av feriepengegrunnlaget ikke lar seg beregne innen dette tidspunktet, kan dette beløpet utbetales i forbindelse med det avsluttende lønnsoppgjøret.  

Fullt forsvarlig arbeidsmiljø

Arbeidsmiljøet i virksomheten skal organiseres på en slik måte at det er fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd.

 

Ved planlegging og utforming av arbeidet skal det legges vekt på å forebygge skader og sykdom.

Standard for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø skal til enhver tid utvikles og forbedres i samsvar med utviklingen i samfunnet.


Mellombels tilsetjing

Arbeidstakarar skal som hovudregel tilsetjast i faste stillingar.

Tilleggsinformasjon for sport og idrett

Avtale om midlertidig ansettelse kan likevel inngås for :
idrettsutøvere, idrettstrenere, dommere og andre ledere innen den organiserte idretten.

Mellombels tilsetjing er arbeidsavtalar som gjeld for eit bestemt tidsrom eller for eit bestemt arbeid som er av forbigåande art. Dersom du skal tilsetje nokon mellombels, må vilkåra for gyldig mellombels tilsetjing vere til stades.

Mellombels tilsetjing er tillate i desse hovudtilfella:

  • når typen arbeid tilseier det og arbeidet skil seg frå det arbeidet som ordinært blir utført i bedrifta
  • sesongarbeid, til dømes innan næringsmiddelindustrien og turistnæringa. Mellombels tilsetjingar for å hauste frukt og bær, guide turistar, vere julenisse i desember eller servere på uterestaurantar om sommaren, vil til dømes vere tillate. Dei ordinære, løpande oppgåvene i bedrifta skal ikkje utførast av mellombels tilsette. Generelle svingingar i marknaden, til dømes ordretilgang, er ikkje tilstrekkeleg grunn til å kunne tilsetje nokon mellombels, men dersom det skulle førekomme uføresette situasjonar som gir kortvarige toppar i arbeidsmengda, vil mellombels tilsetjing for å dekkje opp dette vere i orden.
  • praksisarbeid – opplæring i eit fag
  • vikariat: Det må vikarierast for bestemte personar, til dømes ved sjukdom, ferie eller permisjonar
  • deltakarar i arbeidsmarknadstiltak i regi av eller i samarbeid med arbeidsmarknadsetaten
  • den øvste leiaren i verksemda kan tilsetjast på åremål
  • enkelte stillingar innanfor idretten – idrettsutøvarar, trenarar, dommarar og andre leiarar innan den organiserte idretten
  • arbeid innanfor kunst, forsking eller idrett etter tariffavtale inngått mellom ein landsomfattande arbeidstakarorganisasjon og ein arbeidsgivar

Arbeidstilhøvet tek automatisk slutt når det avtalte tidsrommet er over eller arbeidet er utført, med mindre det er avtalt noko anna.


Oppsigelse

Arbeidsmiljøloven har regler om hvordan oppsigelse skal skje, og disse gjelder for de fleste virksomheter og arbeidstakere.

 

Hvordan skal en oppsigelse foregå? 

En oppsigelse er korrekt etter arbeidsmiljøloven når følgende vilkår er oppfylt:

  • oppsigelsen skal være skriftlig , enten den kommer fra arbeidsgiver eller arbeidstaker
  • oppsigelsen fra arbeidsgiveren skal leveres til arbeidstakeren personlig eller sendes rekommandert
  • oppsigelse fra arbeidsgiver skal opplyse om arbeidstakerens rett til å kreve forhandlinger og reise søksmål, om retten til å fortsette i stillingen, og om hvilke frister som gjelder for dette. Dersom oppsigelsen er begrunnet i virksomhetens forhold, skal det i tillegg opplyses om fortrinnsretten til ny tilsetting.
  • oppsigelse fra arbeidsgiver må være saklig begrunnet.
  • oppsigelse fra arbeidsgiver skal begrunnes skriftlig når arbeidstakeren krever det.
  • oppsigelsen har ikke funnet sted før den er kommet fram til den andre parten. Tidspunktet kan ha betydning for oppsigelsestidens start og avslutning.
  • oppsigelsen skal opplyse om hvem som er arbeidsgiver og rett saksøkt i en eventuell tvist

Oppsigelsestid

Oppsigelsestiden regnes i hele kalendermåneder med start den første dagen i måneden etter at oppsigelsen fant sted.

Dersom ikke annet er skriftlig avtalt, er den gjensidige oppsigelsesfrist 1 måned. Loven inneholder dessuten ufravikelige regler om oppsigelsesfrister fra 2 til 6 måneder, avhengig av arbeidstakerens ansettelsestid og alder.

Ulovlig eller usaklig oppsigelse

 Arbeidstaker som mener oppsigelsen ikke er lovlig, kan kreve forhandlinger med arbeidsgiveren og eventuelt gå til sak.

Attester

En arbeidstaker som fratrer etter lovlig oppsigelse har krav på en skriftlig attest. Denne attesten skal minimum inneholde:

  • opplysninger om arbeidstakers navn og fødselsdato,
  • hva arbeidet har bestått i, og
  • hvor lenge arbeidsforholdet varte.

Avskjed (oppsigelse på dagen)

Arbeidsgiveren kan bare avskjedige en arbeidstaker med påbud om øyeblikkelig fratreden, dersom arbeidstakeren har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. Hvis ikke arbeidstakeren er imot det, skal arbeidsgiveren først konferere med arbeidstakerens tillitsvalgte.

Avskjed skal skje skriftlig, og arbeidstaker har krav på å få opplysninger om retten til å kreve forhandlinger, reise søksmål, og om de frister som gjelder i denne forbindelse.

Arbeidstaker har likevel ikke rett til å bli i stillingen under behandlingen av tvisten, med mindre retten bestemmer dette ved kjennelse. Dersom arbeidstakeren mener avskjeden er ulovlig, følges samme regler som ved ulovlig oppsigelse.

Veiledning

Bestemmelsene om ansettelse, oppsigelse og avskjed finner du i arbeidsmiljøloven kapittel 14 til 17. (se regelverkslenkene nederst på siden)


Overtid

Arbeid ut over arbeidsmiljølovens grenser for den alminnelige arbeidstid er overtidsarbeid.

Lovens grenser for alminnelig arbeidstid er:
  • 9 timer i løpet av 24 timer
  • 40 timer i løpet av sju dager


I tilfeller med skiftarbeid, søndagsarbeid, arbeid om natten m.m., er alminnelig ukentlig arbeidstid 38 eller 36 timer pr uke. Den alminnelige arbeidstiden skal fremgå av arbeidsavtalen.

Ved tariffavtale kan den alminnelige arbeidstiden være gjort kortere, for eksempel 37,5 timer pr. uke. Den enkelte arbeidstaker kan også ha avtale med arbeidsgiver om redusert arbeidstid.
 

Merarbeid og overtid

Dersom det blir arbeidet ut over tariffavtalens grense for alminnelig arbeidstid eller ut over avtalt redusert arbeidstid, men innenfor lovens grenser for alminnelig arbeidstid, vil dette være såkalt merarbeid. Overtid i lovens forstand blir det først når det arbeides ut over dette igjen.
 
Begrepet samlet arbeidstid omfatter både alminnelig arbeidstid, merarbeid og overtidsarbeid.
 

Overtidsbetaling

Når man arbeider overtid, har man krav på et tillegg til den alminnelige lønnen på minst 40 prosent. Det er ikke tillatt å avtale en lavere prosentsats. Det er heller ikke tillatt å avtale at det skal utbetales en fast sum som overtidsgodtgjørelse, for eksempel et fast, flatt lønnstillegg som er uavhengig av hvor mye overtid som er arbeidet i den aktuelle perioden.
 
Det kan avtales avspasering av overtidstimer, time mot time. Derimot er det ikke tillatt å avtale avspasering av overtidstillegget - det vil si overtidsgodtgjørelsen på minimum 40 prosent. Denne skal utbetales. 
 
Les mer om arbeidstid (på regelhjelp.no)
 
 

Arbeidsutstyr

Bruk av arbeidsutstyr

Som arbeidsgiver har du ansvar for at arbeidsutstyret som stilles til rådighet for arbeidstakerne, egner seg for det arbeidet de skal utføre.

Tilleggsinformasjon for sport og idrett

Det kan forekomme ulykker med f.eks. skillevegger i idrettshaller.
Det stilles krav til utstyr, eier og bruker av slike innretninger. De viktigste kravene er:
 
Tekniske krav:
- betjeningsinnretningen må være avlåst for uvedkommende.
- det skal gis varselsignal ved heving og senking av skilleveggen
- maskinen skal ha nødstopp
Disse kravene finnes i forskrift om maskiner.
Dersom skilleveggen er levert etter 1. januar 1995 skal den også være CE-merket.
 
Krav til bruk og vedlikehold:
- Eieren av hallen har ansvaret for skilleveggen, og skal sørge for vedlikehold og kontroll. Rutiner for dette, samt krav til hvem som skal betjene skilleveggen, skal være ivaretatt i det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet (se Internkontroll-forskriften).
- Den som betjener og/eller vedlikeholder skilleveggen skal ha opplæring. De skal være kjent med og beherske de farene som kan oppstå.
Bestemmelsene om bruk, vedlikehold osv. finnes i forskrift om bruk av arbeidsutstyr:

Som arbeidsgiver skal du sette i gang tiltak for å fjerne farer forbundet med varme, kulde, støv, eksos, kjemikalier og lignende.
 
Velg riktig utstyr
Velger du riktig arbeidsutstyr, kan du fjerne eller redusere mange farer for skade på liv og helse. Tre hensyn er viktig å ta når du skal velge arbeidsutstyr:
  • arbeidsutstyrets innebygde sikkerhet
  • plassen hvor utstyret skal brukes
  • arbeidsoppgaven det skal brukes til

Arbeidsgivers ansvar
Som arbeidsgiver må du påse at arbeidsutstyr som skal brukes,  er laget og innrettet slik at arbeidstakerne er vernet mot skader på liv og helse når de bruker utstyret. Dette gjelder både ulykker, belastningslidelser og påvirkninger som kan føre til helseskader over tid.

I enkelte tilfeller er det ikke mulig å verne seg mot skader ved bruk av arbeidsutstyr. Som arbeidsgiver er du forpliktet til å begrense farene mest mulig. Hvis bruk av arbeidsutstyr kan medføre særlig fare for skade på liv og helse, skal du som arbeidsgiver sørge for skriftlig arbeidsinstruks og treffe de nødvendige tiltak.
Dette gjelder bruk av arbeidsutstyr der risikoen er høyere enn ved normal bruk.

Opplæring i bruk av arbeidsutstyr

Som arbeidsgiver skal du gi nødvendig opplæring og øvelse i sikker bruk av arbeidsutstyret. Jo mer komplisert arbeidsutstyret er, desto mer omfattende skal opplæringen være. Som arbeidstaker skal du lære å beherske de farene som bruken av arbeidsutstyret kan medføre.

Tilleggsinformasjon for sport og idrett

Det kreves grundig opplæring på arbeidsutstyr som kan medføre særlig fare ved bruk. Slikt arbeidsutstyr benyttes ofte ved skisentrene, f.eks. tråkkemaskiner, snøscootere, snøkanoner, heisanlegg m.m.
 
Det er også nødvendig med rutiner for grundig sjekk/kontroll av hvert arbeidsutstyr/ maskin, med et særlig fokus på om innebygde sikkerhetsinnretninger fungerer etter hensikten.

Kravet om opplæring, øvelse og instruksjon gjelder også dem som har oppsyn med og leder arbeidet. Avhengig av hvor farlig arbeidsutstyret anses å være, deles sikkerhetsopplæringen inn i tre nivåer.
 
Nivå 1: Informasjon til arbeidstakere
Som arbeidsgiver skal du sørge for at det blir gitt nødvendig informasjon om sikker bruk av det arbeidsutstyr som arbeidstakerne settes til å arbeide med
 
Du skal særlig sørge for at arbeidstakerne får informasjon om
  • bruken av arbeidsutstyr
  • farer ved uregelmessigheter som kan oppstå
  • de forholdsregler som må tas på bakgrunn av erfaringer med bruk av arbeidsutstyret

Arbeidstakerne skal gjøres kjent med

  • farer de er utsatt for ved bruk av arbeidsutstyret 
  • farer med årsak i arbeidsutstyr i nærheten
  • farer som skyldes endring av arbeidsutstyr i nærheten
Informasjon og instruks skal være forståelig for de berørte arbeidstakere.

 

Nivå 2: Dokumentert sikkerhetsopplæring
For arbeidsutstyr som etter arbeidsgiverens risikovurdering krever særlig forsiktighet ved bruk, skal arbeidstakeren få sikkerhetsopplæring. Kravet innebærer at arbeidstakeren har fått praktisk og teoretisk opplæring slik at de har kunnskaper om oppbygging, betjening, bruksegenskaper, bruksområde, vedlikehold og kontroll av arbeidsutstyret

Opplæringen skal dokumenteres skriftlig. Sikkerhetsopplæringen kan gis av arbeidsgiveren eller annen kompetent person. Med kompetent person menes en habil bruker av arbeidsutstyret, som også kan det aktuelle pensum. 

Dette gjelder for eksempel:

  • arbeidsutstyr for hengende last
  • personløftere
  • bærbare kjedesager
  • spikerpistoler
  • boltpistoler
  • hel- eller halvautomatiske produksjons-, transport- eller lagringssystemer
  • presser, kantpresser og maskiner
  • betongsager
  • høytrykkspyleutstyr
  • krokløftere
  • sveiseutstyr

Nivå 3: Sertifisert sikkerhetsopplæring
For en del arbeidsutstyr som anses spesielt krevende å bruke, kreves det at opplæringen gis av en virksomhet som er sertifisert for å gi sikkerhetsopplæring for det spesielle arbeidsutstyret. For å kunne gi slik opplæring kreves det at opplæringsvirksomheten er sertifisert av et sertifiseringsorgan som er utpekt av Direktoratet for arbeidstilsynet.
Opplæringsvirksomheten sørger for at det blir utstedt kompetansebevis.

Dokumentert sikkerhetsopplæring skal gis som sertifisert sikkerhetsopplæring for følgende arbeidsutstyr:
  • bro- og traverskraner, dersom bruken medfører fare for skade på liv og helse 
  • tårnkraner 
  • mobilkraner 
  • portalkraner 
  • kraner med større kapasitet enn 2 tm montert på lastebil eller lastebilhenger 
  • løfte- og stablevogner for gods med permanent førerplass på vognen 
  • masseforflyttingsmaskiner med større effekt enn 15 kW (20,4 hk). 
Innhold i sikkerhetsopplæringen
Opplæringen skal være både praktisk og teoretisk og gi kunnskap om:
 
  • oppbygging, betjening
  • bruksegenskaper, bruksområde og sikker bruk
  • vedlikehold og kontroll
Arbeidsutstyrets bruksanvisning vil her være viktig. Generelt kan man si at pensum er det samme for alle opplæringsnivåene. Omfanget av pensumet blir større jo mer komplisert og krevende arbeidsutstyret er.  

Sikkerhetsmessige tiltak og skriftlig arbeidsinstruks

Hvis bruk av arbeidsutstyr kan medføre særlig fare for skade på liv og helse, skal du som arbeidsgiver sørge for å treffe sikkerhetsmessige tiltak og utarbeide skriftlig arbeidsinstruks.

Tilleggsinformasjon for sport og idrett

Slikt arbeidsutstyr benyttes ofte ved skisentrene, f.eks. tråkkemaskiner, snøscootere, snøkanoner, heisanlegg m.m.

Kartlegg farer

Kravet retter seg mot bruk av arbeidsutstyr der risikoen er høyere enn det som er vanlig. Som arbeidsgiver må du foreta en kartlegging av alle farer som kan oppstå i forbindelse med oppstilling, plassering og bruken av arbeidsutstyret på arbeidsplassen.
 

Velg egnet arbeidsutstyr

Valget av egnet arbeidsutstyr må bygge på en samlet vurdering av arbeidsplassen, hvilke arbeidsoperasjoner de ansatte skal utføre og hva de skal bruke utstyret  til. Som arbeidsgiver må du også vurdere utstyrets sikkerhet i seg selv og behovet for eventuelle tilpasninger av utstyret eller bruk av verneutstyr.
 
Bare arbeidstakere som har fått skriftlig arbeidsinstruks, kan bruke arbeidsutstyret.
 

Fjern og reduser farer

Som arbeidsgiver skal du forsikre deg om at farene forbundet med arbeidsutstyret er fjernet eller redusert, så langt det er mulig. Noen eksempler på tiltak for å fjerne eller reduserer farer:
 
  • verneinnretninger og utstyr
  • instruks
  • opplæring av arbeidstakeren når det gjelder å håndtere eventuelle farer
  • vurdere andre forholdsregler

Unge arbeidstakere

Arbeid av barn som er under 15 år eller skolepliktige

Som hovedregel skal barn under 15 år eller som er skolepliktige ikke utføre arbeid.

Barn kan likevel utføre kulturelt, kunstnerisk, sportslig eller reklamemessig arbeid så lenge det ikke går ut over deres sikkerhet, helse, utvikling eller
skolegang. Arbeidstilsynet og foreldre/foresatte må forhåndssamtykke.

Hvis arbeidet er lett kan barn over 13 år kan utføre arbeid som :
  • kontor- og butikkarbeid
  • budtjeneste
  • rydde- og pakkearbeid
  • ombæring og salg av aviser
  • bibliotekarbeid
  • opprydnings- og vedlikeholdsarbeid
  • rengjøringsarbeid
  • arbeid med fisk
  • arbeid på serveringssteder (uten alkoholservering)
Som arbeidsgiver må du sørge for å innhente skriftlig samtykke fra barnets foreldre/foresatte, dersom barnet er under 15 år.
 

Risikovurdering

Du må også vurdere hva slags risiko barnet kan bli utsatt for under arbeidet.
For eksempel om arbeidet kan føre til skader fra kjemikalier eller overbelastning av muskel og skjelettsystemet.
 

Arbeidstid for barn

Hvis barnet er under 15 år eller i skolepliktig alder, kan arbeidstiden ikke være over 2 timer i døgnet på dager med undervisning, og 12 timer i uken med undervisning.
Grensen er 7 timer i døgnet på undervisningsfrie dager og 35 timer i undervisningsfrie uker.
Arbeidstilsynet kan frita fra dette forbudet etter søknad.
 

Forbud mot nattarbeid

Barn som er under 15 år eller er skolepliktig skal ikke arbeide mellom kl. 20.00 og kl. 06.00.  Arbeid mellom kl. 21.00 og kl. 23.00 er nattarbeid og er som hovedregel ikke tillatt.

Ferie

Personer under 18 år som går på skole skal ha minst fire ukers feriefritid i året, hvorav minst to uker i sommerferien.


 

 

Arbeidstid for arbeidstakere under 18 år

Når det gjelder arbeidstid og pauser, er reglene for arbeidstakere som ikke har fylt 18 år annerledes enn for voksne arbeidstakere.

Som arbeidsgiver må du sørge for at arbeidsmiljølovens regler i kapittel 11 om arbeid av barn og unge følges. 

For ungdom som ikke har fylt 18 år må arbeidstiden legges opp slik at:
  • den ikke overstiger 8 timer i døgnet og 40 timer i uka. Arbeid ut over dette (overtidsarbeid) skal ikke forekomme.
  • det i løpet av arbeidsdagen er en hvilepause i minst 30 minutter dersom den daglige arbeidstiden overstiger 4 ½ time
  • de har en sammenhengende ukentlig fritid på minst 48 timer

Barn under 15 år og skolepliktige omfattes av andre regler, se arbeidsmiljølovens kapittel 11. 

For arbeidstakere over 18 år gjelder kravene i arbeidsmiljølovens kapittel 10. 


Personer under 18 år - begrensning i arbeidsområder

Ungdom under 18 år skal ikke settes til farlig arbeid.
Personer under 18 år kan ikke utføre arbeid hvor de utsettes for farlige kjemikalier og bruk av farlig arbeidsutstyr.

Som arbeidsgiver skal du foreta en vurdering av den risiko arbeidstakere under 18 år utsettes for. Vurderingen skal gjøres før arbeidstakeren under 18 år tiltrer arbeidet og gjentas hver gang det skjer vesentlige endringer i arbeidsvilkårene.
     
Arbeidsgiver må risikovurdere
Risikovurderingen skal særlig ta utgangspunkt i:
  • arbeidsstedets og arbeidsplassens utstyr og innredning
  • innretning, valg og bruk av arbeidsutstyr og maskiner, samt måten de håndteres på
  • organiseringen av arbeidet
  • art, grad og varighet av eksponering for fysiske, biologiske og kjemiske faktorer
  • uheldige psykiske belastninger som arbeidet kan medføre
  • arbeidsoperasjoner som kan overbelaste muskel- og skjelettsystemet
  • barns og unges nivå med hensyn til opplæring og instruksjon
Tiltak skal iverksettes
Som arbeidsgiver skal du iverksette nødvendige tiltak for å ivareta sikkerhet, helse og utvikling til arbeidstakere under 18 år. Det skal tas særlig hensyn til deres manglende arbeidserfaring, at de ikke er oppmerksomme på eksisterende og potensiell risiko, eller at de ennå ikke er fullt utviklet.
 
Forbudt arbeid
Personer under 18 år skal ikke utføre arbeid som:
  • overstiger deres fysiske eller psykiske yteevne
  • utsetter dem for giftige eller kreftfremkallende faktorer, faktorer som forårsaker arvelige genetiske skader, faktorer som forårsaker fosterskader eller som på annen måte forårsaker kroniske skader for mennesker
  • utsetter dem for skadelig stråling
  • innebærer fare for ulykke som det er rimelig å anta at personer under 18 år ikke kan gjenkjenne eller unngå på grunn av liten bevissthet om sikkerhet eller liten erfaring, opplæring eller øvelse

Risikovurdering og tiltak for unge arbeidstakere

Ved inntak av personer for praktisk opplæring på lærekontrakt eller ved vanlig ansettelse av personer som ikke har fylt 18 år, må du som arbeidsgiver vurdere de spesielle risikoforholdene de utsettes for på grunn av ung alder og manglende erfaring, og sette i verk nødvendige tiltak.

Unge arbeidstakere har som oftest begrenset arbeidserfaring og derfor vanskeligere for å se hvilke farer som arbeidet kan innebære. Ofte kan det også være slik at de vil vise at de ikke er redde for å yte mye. Resultatet kan være at de pådrar seg skader eller sykdom fordi de i mindre grad enn voksne arbeidstakere er i stand til å vurdere sin egen kapasitet. 
 
Arbeidsgivers plikter
Som arbeidsgiver må du derfor være påpasselig med å påse at:
  • opplæring og instruksjon gjøres på en slik måte at det er tilpasset de unge arbeidstakernes nivå
  • du tilrettelegger arbeidet for å ivareta de unge arbeidstakerne
  • du holder oppsyn med at arbeidet blir utført på en riktig måte
  • arbeidsplassens utstyr og innredning er tilpasset de unge arbeidstakerne
  • arbeidsoperasjoner som kan overbelaste muskel- og skjelettsystemet, for eksempel ensformig gjentagelsesarbeid, forekommer i så liten grad som mulig
 

Andre krav

 

Krav alle arbeidsgivere må følge :

Arbeidstilsynet har utarbeidet faktaark, brosjyrer og skjemaer med informasjon om viktige krav alle arbeidsgivere må følge.

Du kan finne ytterligere informasjon om disse temaene på Arbeidstilsynets hjemmeside.


Generelt om arbeidsgivers plikter :

 

Ansettelse, oppsigelse, konkurs og permittering:

 

Midlertidig arbeid og innleie:


Arbeidstid og ferie:


Utenlandske arbeidstakere:


Byggesak:


Midlertidige eller skiftende arbeidsplasser:


Yrkesskadeforsikring:

Bedriftshelsetjeneste:


Melding om arbeidsrelatert sykdom eller skade, arbeidsulykker:


Verneombud:


Graviditet:


Småbarnsforeldres rettigheter:


Ungdom:


Førstehjelp:


Arbeidslokaler – innklima, støy, vibrasjoner og belysning:

Støy og vibrasjoner


Arbeidsmiljøfaktorer:


Muskel- og skjelettlidelser:

Psykisk miljø på jobben:


Personlig verneutstyr:


Maskiner og arbeidsutstyr:

 




Kilde: http://www.regelhjelp.no/no/Skriv-ut-krav/?printmode=true&printlong=true&bransjeid=5380&allekrav=true