Alle krav til veterinær- og andre dyrehelsetjenester

Autorisasjonskrav for dyrehelsepersonell

Personar som vil vere dyrehelsepersonell (veterinærar, fiskehelsebiologar og dyrepleiarar) i Noreg, må ha autorisasjon eller lisens (avgrensa autorisasjon) frå Mattilsynet. Kvalifiserte EØS-borgarar som oppheld seg mellombels i Noreg, kan arbeide som dyrehelsepersonell utan norsk autorisasjon.

Du må søkje for å bli autorisert. Mattilsynet skal ha melding om mellombels arbeid.

Personar med fullført utdanning frå Noregs veterinærhøgskule, Universitetet i Bergen eller Universitetet i Tromsø får autorisasjon.

Kvalifiserte EØS-borgarar får også som hovudregel autorisasjon. Personar med utdanning frå land utanfor EØS må ta tilleggsutdanning for å kunne få autorisasjon eller lisens.

Vidarekommande veterinærstudentar kan få lisens til å utføre assistentteneste.

Tap av autorisasjon
Dyrehelsepersonell mistar autorisasjonen ved fylte 75 år, men har framleis rett til å bruke tittelen. Mattilsynet kan vedta at dyrehelsepersonell som er uskikka til å utøve yrket eller som trosser åtvaringar frå Mattilsynet, skal miste autorisasjonen eller lisensen.

Rett til å bruke beskyttet tittel - dyrehelsepersonell

Dyrehelsepersonell har enerett til å bruke visse titler.

Nærmere om retten

Bare personer med autorisasjon eller lisens som veterinær kan kalle seg veterinær, dyrlege eller noe annet som er egnet til å bli forvekslet med veterinær eller dyrlege
Bare personer med autorisasjon eller lisens som fiskehelsebiolog kan kalle seg fiskehelsebiolog eller noe annet som er egnet til å bli forvekslet med fiskehelsebiolog
Bare personer med autorisasjon eller lisens som dyrepleier kan kalle seg dyrepleier eller noe annet som er egnet til å bli forvekslet med dyrepleier
Retten innebærer et forbud for personer som ikke er dyrehelsepersonell. Forsettlig eller uaktsomt brudd på forbudet er straffbart

Rett til å rekvirere legemidler til dyr

Bare veterinærer og fiskehelsebiologer har rett til å rekvirere reseptpliktige legemidler til dyr. Fiskehelsebiologer kan bare rekvirere legemidler til fisk og andre akvatiske dyr som ikke er sjøpattedyr.

Rekvireringen skal være forsvarlig. Reseptene skal oppfylle form- og innholdskravene i forskriften om rekvirering og utlevering av legemidler samt forskriften om medisinfôr.

Veterinærer og fiskehelsebiologer som driver med uforsvarlig rekvirering og bruk av legemidler kan miste eller få innskrenket retten til å rekvirere. Det er Mattilsynet som fatter vedtak om dette. Det er også mulig å gi avkall på retten til å rekvirere.

Rett til å utføre visse handlinger overfor dyr – bruk av medhjelper - inseminering

Det er visse handlinger bare veterinærer og fiskehelsebiologer har rett til å utføre overfor dyr. Fiskehelsebiologene kan bare utføre handlingene overfor fisk og andre akvatiske dyr som ikke er sjøpattedyr.

Det er bare veterinærer og fiskehelsebiologer som kan behandle dyr med alvorlig smittsom sjukdom eller sjukdom som ikke kan behandles forsvarlig av personer uten veterinærmedisinsk kyndighet
Det er bare veterinærer og fiskehelsebiologer som kan gjøre kirurgiske inngrep, ta blodprøver, sette sprøyter, utføre nåleakupunktur og foreta andre handlinger som krever veterinærmedisinsk kyndighet
Det er bare veterinærer og fiskehelsebiologer som kan bedøve dyr
Det er bare veterinærer og fiskehelsebiologer som kan bruke reseptpliktige legemidler til dyr
Det er bare veterinærer som kan forestå kjøttkontroll

Retten innebærer i utgangspunktet forbud for personer som ikke er dyrehelsepersonell. Forsettlig eller uaktsomt brudd på forbudet er straffbart.

Rett til å bruke medhjelpere

Veterinærer og fiskehelsebiologer kan bruke medhjelpere til å utføre handlinger omfattet av eneretten. Veterinærer og fiskehelsepersonell som bruker med medhjelpere, har plikt til å sikre at medhjelperne utfører oppgavene forsvarlig.

Personer med autorisasjon som seminpersonell kan inseminere husdyr uten å være veterinær eller medhjelper for en veterinær. Seminpersonellet er ikke underlagt dyrehelsepersonelloven. Insemineringsforskriften stiller særskilte krav til seminpersonellets virksomhet.

Plikt for dyrehelsepersonell til å yte nødhjelp

Dyrehelsepersonell (veterinærer, fiskehelsebiologer og dyrepleiere) har plikt til å hjelpe dyr med behov for øyeblikkelig hjelp.

Dyret må være så sykt, skadd eller på annen måte helsemessig redusert at dyrehelsehjelp er påtrengende nødvendig.
Det må være behov for øyeblikkelig hjelp. Tilfellet må altså være akutt.
Det er ikke et vilkår at noen ber dyrehelsepersonellet om å hjelpe.
Dyrehelsepersonellet skal vurdere alle tilgjengelige opplysninger om tilstanden til dyret.
Den enkelte har ikke plikt til å gi bedre eller raskere hjelp enn vedkommende ”evner” – det vil si det vedkommende har rimelig mulighet til med hensyn til avstand, samferdselsforhold, kvalifikasjon og utstyr.
Dyrehelsepersonell som er sykt eller på annen måte har god grunn til å la være å hjelpe, får ikke hjelpeplikt.
Hjelpeplikten opphører dersom dyret gis hjelp i tide av annet dyrehelsepersonell.
Dyrehelsepersonell som har krevd, men ikke fått betaling for nødhjelp fra dyreeieren eller andre med betalingsplikt, har rett til en passende godtgjørelse fra Mattilsynet.

Plikt for dyrehelsepersonell til å utøve forsvarlig virksomhet

Dyrehelsepersonell (veterinærer, fiskehelsebiologer og dyrepleiere) har en generell plikt til å utøve forsvarlig virksomhet.

Dyrehelsepersonell skal holde kompetansen ved like.

Du skal som dyrehelsepersonell kjenne dine faglige begrensninger og henvise vanskelige tilfeller til kompetent dyrehelsepersonell.

Dyrehelsepersonelloven skal sikre den faglige, etiske og rettslige kvaliteten på virksomheten.

Forøvrig gjelder forsvarlighetskravet for alle sider av dyrehelsepersonellets virksomhet som har relevans for dyrevelferd, dyrehelse, mattrygghet og miljø.

Plikt til forsvarlig bruk av legemidler til dyr

Veterinærer og fiskehelsebiologer har plikt til forsvarlig bruk av legemidler til dyr.

Bruk av legemidler er omfattet av det generelle forsvarlighetskravet i dyrehelsepersonelloven, § 23.

Godkjente legemidler

Veterinærer og fiskehelsebiologer skal som hovedregel bruke legemidler som er godkjente av Statens legemiddelverk til det aktuelle tilfellet (dyreart og sykdom eller annet behov for legemidlet).

Veterinærer og fiskehelsebiologer kan velge visse andre legemidler om dette er nødvendig av hensyn til dyrevelferden eller andre tungtveiende grunner tilsier det.

Behandling av dyr

Ved behandling av matproduserende dyr skal veterinærer og fiskehelsebiologer bruke legemidler med aktive stoffer som er godkjent i EU.

Brudd på startforbud etter dopingforskriften, kan medføre at forutgående behandling med legemidler også regnes som ulovlig.

Plikt for dyrehelsepersonell til å føre journal

Veterinærer, fiskehelsebiologer og dyrepleiere har plikt til å føre journal for å dokumentere virksomheten sin.

Journalplikten gjelder alt dyrehelsepersonell som yter dyrehelsehjelp. Dyrehelsepersonellet skal journalføre dyreeiers, dyrets og dyrehelsepersonellets identititet. Videre skal journalen inneholde opplysninger om diagnoser, undersøkelser, bruk av legemidler, andre former for behandling, tilbakeholdelsestider og andre viktige opplysninger knyttet til virksomheten. Journalforskriften § 4 inneholder en detaljert liste over hvilke opplysninger som skal journalføres.

Journalen skal være samlet, skriftlig og tilgjengelig. Journalopplysninger skal oppbevares i minst ti år.

Dyrehelsepersonell har opplysningsplikt overfor dyreeigar

Dyrehelsepersonell (veterinærar, fiskehelsebiologar og dyrepleiarar) har plikt til å informere eigaren av dyra.

Dyrehelsepersonell skal gi dyreeigaren forståeleg informasjon om undersøkingar, behandlingar og andre sider av dyrehelsehjelpa. Dyreeigaren skal ikkje trenge å spørje for å få slik informasjon.

Dyrehelsepersonell som behandlar hestar, skal gi fullstendige og korrekte opplysningar om rettsverknader av behandlinga etter dopingforskrifta og reglementet til arrangørane.

Taushetsplikt for dyrehelsepersonell

Dyrehelsepersonell (veterinærer, fiskehelsebiologer og dyrepleiere) har taushetsplikt om sensitive personopplysninger og forretningshemmeligheter.

Dyrehelsepersonellet har taushetsplikt om dyreeieres og andre personers helse, sosiale forhold og andre private og sensitive opplysninger.

Dyrehelsepersonellet har taushetsplikt om forhold som bør hemmeligholdes av konkurransemessige hensyn (forretningshemmeligheter). Dette omfatter ikke opplysninger om uheldige forhold knyttet til virksomheten.

Taushetsplikten omfatter ikke opplysninger om dyr og dyrehelsehjelp så lenge dette ikke inkluderer sensitive opplysninger eller forretningshemmeligheter. Taushetsbelagte opplysninger kan gis videre dersom tungtveiende interesser gjør dette rettmessig.

Dyrehelsepersonells meldeplikt overfor Mattilsynet

Dyrehelsepersonell har plikt til å melde frå til Mattilsynet om smittsame dyresjukdommar og om somme personopplysningar.

Veterinærar skal utan opphald ringe til Mattilsynet ved mistanke om eller påvising av A-sjukdommar, visse B-sjukdommar og visse C-sjukdommar. Veterinærar skal også sende inn rapportar til Mattilsynet om andre B-sjukdommar og C-sjukdommar. For meir informasjon om A-, B- og C-sjukdommar sjå nettsidene til Mattilsynet.

Dyrehelsepersonell skal melde frå til Mattilsynet om endring av namn, adresse og arbeidsstad.

Plikt for dyrehelsepersonell til forsvarlig håndtering av smittefarlig avfall

Dyrehelsepersonell skal sikre at smittefarlig avfall ikke medfører fare for forurensing eller spredning av smitte til mennesker, dyr eller miljø.

Dyrehelsepersonell (kalt ”dyrehelsetjeneste” i forskriften) skal oppbevare og håndtere smittefarlig avfall på forsvarlig vis. Smittefarlig avfall skal ikke blandes med annet avfall.

Dyrehelsepersonell skal så tidlig som mulig sørge for at avfallet ikke lenger er smittefarlig. Dette kan for eksempel gjøre ved å sterilisere avfallet.

Smittefarlig avfall skal pakkes og merkes forsvarlig. Dyrehelsepersonell skal som hovedregel levere smittefarlig avfall til godkjent behandlingsanlegg.

Dyrehelsepersonellet skal ha utførlig dokumentasjon om det smittefarlige avfallet.